Det har vist seg å ikke stemme.. skjønt, helt overraskende var det jo ikke.
Å skrive noe bare for å skrive visste jeg ville bli en utfordring. Det er jo ikke til å underslå at vi lever i et samfunn med en overflod av informasjon. Informasjon av ymse karakter og - ikke minst - kvalitet.
Så hva gjør jeg nå da? Jo, jeg skribler.. prøver å finne en god unnskyldning - ihvertfall overfor meg selv - på hvorfor jeg ikke har blogget på en evighet. Vel - evighet? Et par måneder. Men klart, i dette lynkjappe multimediale hyperabsorberende samfunnet vi lever i, er jo et par måneder som et knips. Egentlig. Eller, egentlig ikke. Det er er par måneder.. ca 60 dager.. det er kanskje heller leeeenge siden..
I am sooo last month. Men heller det enn sooo last year. Eller... ? Vet du hva? Jeg bryr meg faktisk ikke. Det må blogges når man føler for at bloggen er der du skal være, for en stakket skrivende stund.
For å dele de tanker som måtte ha hopet seg opp siden sist. Om det er en dag, en time, en uke eller what so ever av tid og periode.
Vel, tankene mine har ikke akkurat hopet seg opp heller. De sleper seg langsomt avgårde. Jeg dytter ut alt av tanker som jeg ikke ønsker å ha noe mer med å gjøre. Ønsker heller velkommen tanker som kan tilføre meg nye impulser, idéer. Tanker som inviterer meg inn i noe som er lystbetont. Impulser som viser meg noe som er verd å kanskje la tankene gå fort for. Impulser som gir meg glimps av hva jeg skal bruke krefter og evner på fremover. La gammelt fare.... meditere.
Det er ikke til å stikke under en stol at jeg nå er moden for å ta imot ny kunnskap, studere mer, lese, tilegne meg nytt som kan bidra til å utvikle meg. Komme meg videre. Se nytt "land".
Tidligere i vår, tror det var i april, så jeg en annonse om at det skal bli et filmmusikk komposisjons studie på Høgskolen i Lillehammer. Jeg bare visste - med en gang - at DETTE er noe for meg. Dette VIL jeg. Tankene mine løp lynkjapt inn i de bakre arkiv reoler i hjernen for å komme på hva jeg kunne frembringe av tidligere arbeider som kunne gjøre meg relevant som søker.
Faktisk tok det ikke mer enn et brøkdel av et sekund. Jeg visste hva jeg skulle vise frem ganske så umiddelbart. En annen del av søknaden var et to siders essay om meg selv, hvorfor jeg søker, forventninger osv. Vel - kort fortalt. Jeg kom inn, som en av seks. Da det var klart merket jeg at jeg ble jublende glad. Den følelsen av noe som er lystbetont, som du vet er bra for deg, som skal gi deg et rom for utvikling og ny kunnskap. Nye venner, nye kontakter, nye muligheter og ikke minst. Som komponist går man gjerne ikke ut på dato. Man modnes, blir bedre og bedre. Teknisk, dramaturgisk, kunstnerisk, i det hele tatt. It's a world out there... og jeg ser veldig frem til å sette mine første steg inn i denne verden for fullt. Ikke bare trå den ene skoen på terskelen.
At jeg går inn i noe nytt - betyr ikke at jeg kaster alt over bord av eksisterende prosjekter, kunnskap og ferdigheter. Min kunnskaps og erfaringsplatform er så heldig at den skal få lov til å utvikle seg videre. Få tilført nye impulser. Få en mulighet til å å fornye - forsegle - forkaste - forvikle - forkvakle - forstumme - fortie - forsnakke - i det hele tatt... all verdens mulige "for"!
Vet du hvilken tanke som dukket opp nå?
JO, jeg bør vel problematisere dette litt. Bekymre meg om hvordan jeg skal få råd til dette studiet. Sette på en slags laber forventning om mine egne ferdigheter og hva jeg skal kunne makte å fremdrive. En slags beskjedenhet. Men jeg skal fortelle deg at jeg ganske kjapt klubba ned den tanken. Jeg har brukt nok tankekraft på å holde meg selv nede. Være redd. Føle meg utilstrekkelig. Ikke være god nok.
Altså. Jeg kom inn - som en av seks studenter - og det var mange gode søkere.
Antallet har jeg dessverre ikke. Det ble bare sagt "mange".
Etter intervjuet stod jeg riktignok som nr 1 på venteliste. Jeg skal innrømme at jeg ble fryktelig skuffet med det samme. Men, etter noen timer med grubling - og tanker som ikke egner seg hverken som tanker eller på trykk - ble jeg enig med meg selv i følgende:
Nei Kristin, du har aldri vært en dedikert film og kino fantast.
Nei Kristin, du kan ikke navnet på mange regissører, skuespillere eller filmkomponister.
Nei Kristin, du husker aldri titler på filmer, låter, plater, bøker, .... i det hele tatt. Navn, ord, tekst er ikke din greie. Men lyd derimot, er din greie. Toner, lyd, rytmer, sound.
Følgelig: når jeg da - naturligvis - blir spurt om både det ene og andre om generelle filmkunnskaper under intervjuet, og jeg blir sittende med flakkende blikk og nølende svar, er det jo ikke rart at de foretrekker dem som -jeg antar - bare liner opp film viten. Som - jeg antar - har refleksjoner om dette og hint om filmverden. Ja i det hele tatt. Skjønt, jeg kan da noe jeg også. Men bare så synd at det jeg vet ikke kom ut av de bakre arkivskuffer i hjernen før jeg var på god veg hjem.
Det var den ene delen av refleksjonen som gjorde at jeg kom litt over skuffelsen. Men - den viktigste grunnen til at jeg kom over det hele, og fokuset på fremtid og det lystbetonte atter var skrudd på plass, var dette: De må ha anerkjent det arbeidet jeg har vist dem eksempler på. Den musikken jeg har skrevet og produsert. Dette må de ha likt og syntes var godt for i det hele tatt og kunne sette meg som nr 1 på ventelista. Mine ferdigheter som komponist og produsent må ha oppvegd kraftig i forhold til mine manglende filmkunnskaper. Når jeg tok innover meg dette ble jeg bare glad. Rett og slett fordi det er musikken som er viktigst. Det er den som skal gjøre jobben, som skal fungere med bildet og handling, som skal bidra til å skape en ønsket stemning. For å få dette til må jeg duge som komponist.
Det gjør jeg! Det fine er at jeg tror på det. Synes det er fantastisk og unne meg selv den klappen på skuldra. Dessuten er jeg - for første gang i livet - kommet langt i erkjennelsen av at jeg faktisk driver med det jeg skal drive med i dette livet. Og da - vet jeg - at det ordner seg.....!
Jeg gir dere et klipp fra Fortelleren (The Storyteller) Arngrim Ytterhus' dokumentar om forfatteren Pramodya Ananta Toer, mannen bak Buru kvartetten og flere ganger nominert til Nobels litteraturpris. Jeg skrev musikken til denne filmen. God fornøyelse.
