Altet, Yes it is.

Idag kom endelig behovet for å skrive ned tanker og refleksjoner igjen.  Hyppigheten her på min lille blogg kan tilsi at det tenkes og reflekteres lite. Det er feil!  Det er for mye! Og til tider er det faktisk svært problematisk å skille alt fra hverandre og gi det tydelig adresse i arkivet. Høsten har vært underlig, stille og heftig.  Det har vært mye som har svevet gjennom, forbi, til og bittelitt fra. Noe har jeg måtte søke dekning for da jeg ikke makter å ta det innover meg. Hva jeg snakker om? Meninger. Kommentarer. Ideologier. Politikk. Tro og Ikke Tro på hva det skal være og ikke være.

Så hva frembrakte skrive trangen idag?

Jo et innlegg i Lillehammers regionavis GD.  

Forskere og profesjonelle tenkere har kommet frem til en konklusjon som sier «Legg Ned Den Kulturelle Skolesekken».

Nok en gang er jeg angrepet som kulturarbeider, som kunstner og som produsent.

Nok en gang sås det tvil om mitt yrkes eksistensrett i samfunnet.

Nok en gang anklages myndighetene for å ha opprettet en ordning for at vi kunstnerne skal få oppdrag.

For de som ikke skulle vite hva Den Kulturelle Skolesekken er  (lite trolig….), så er det den statlige ordningen for kunst og kultur formidling inn i skolen. Og ikke bare skolen, men hele løpet fra barnehagen til videregående skole. 

Rikskonsertene er nå en samarbeidende part i denne ordningen, med fokus på musikkformidling.

Jeg er barn av arbeiderklassen, født på slutten av 60 tallet. Slektas første som tok universitets- og høyskole utdannelse.

Som 4 åring hadde jeg min første bevisste musikkopplevelse. En opplevelse som jeg kjente på kroppen og hvor hele kontektsten for opplevelsen fortsatt lever i meg som et fotografi. Musikk har hele mitt liv vært viktig for meg. Det har vært en helt egen drivkraft  som har ledet meg til piano og orgel undervisning, korps, storband, kor, band og orkester av ulike slag og størrelser.  For ikke å glemme film og teater. Men dette var ikke gitt, min bakgrunn tatt i betraktning jfr. Kulturelite debatten og middelklasse tenkningen. Jeg ble kjørt til korspøvelsene, og hvis jeg ikke ble kjørt gikk jeg. Syklet når jeg ble gammel nok til det.  Musikken var der for meg som barn som den er der for meg nå som profesjonell musiker. Min familie var- og er - pr. def. ikke kulturelite, følgelig ikke jeg. Min første egne saxofon fikk jeg da jeg var nesten 20 år gammel og begynte på Toneheim Folkehøgskole. Dette instrumentkjøpet var et saftig økonomisk løft for oss.

Jeg husker på barneskolen. Hver dag når vi skulle spise, satt læreren og leste høyt for oss. Hver morgen sang vi før undervisningen begynte, før maten og når dagen var slutt. Av og til sang vi bare for å synge. Ha en liten glad pause i arbeidet. Jeg elsket det. Jeg elsket også musikktimene, tegning og annet kreativt vi gjorde. MEN - jeg elsket også kristendomstimene og at vi skulle tegne det vi hadde hørt læreren fortelle om. Jeg elsket matte timene og norsk timene.  Skolen var et godt sted å være. Jeg ble også veldig glad i å lese. Spesiellt var Prøysen og Annet Cath. Vestly store favoritter med fantastiske verdener jeg levde meg inn i. Etterhvert ble det flere forfattere, norske som utenlandske.  Jeg husker også at læreren fortalte at Anne Cath Vestly skulle komme på besøk. Til oss på skolen!!  Jeg var helt i ekstase! Hadde jo sett Kanutten og Romeo Klive på svart-hvitt fjernsyn må vite, og deres fantasiverden dro meg med inn i en fargesprakende fantasi virkelighet som ikke  svart-hvit sendingene evnet å gjengi den gangen.   Den dag i dag husker jeg hvilket klasserom vi befant oss i da Hun kom. Det var stappfullt og alle var stille som mus når hun leste og fortalte fra bøkene sine.

Anne-Cath Vestly som Kanutten- foto: Scanpix

Kanutten og Alf Prøysen som Romeo Klive - foto: Scanpix

Så kom tiden på ungdomsskolen. Jeg trivdes med skolefagene og holdt fortsatt på med musikk. Det var aldri noe spørsmål om det og hva jeg evt. skulle bli når jeg ble stor. Videregående skole og utdanningsløpet måtte jo snart bli noe jeg måtte forholde meg til. Men jeg hadde en ro på dette. Det var lagt.  Jeg husker spesiellt en dag. Vi hadde hatt friminutt og var på veg inn i klasserommet og engelsktime.  Jakker var tatt av og vi hadde delvis rukket og fått satt oss og tatt opp bøkene. Da kommer inspektør og sier at vi må gå til gymsalen fordi det skal være konsert.  Jeg husker enda at jeg ble sur! Sur fordi jeg ikke fikk vite hvilke musikere som var der, hva slags musikk vi skulle høre, og hvorfor var vi ikke orientert om dette tidligere??  Hvorfor hadde de tatt fra meg forventningen??  Hvorfor var ikke det å se frem til en annerledes opplevelse i skoletiden vurdert som viktig nok?

Resultatet er at man slukøret og demotivert subba seg inn i gymsalen og slengte seg ned på den stolen som var ledig, så laaaangt bak som mulig.  Som genuint musikkinteressert vekket ikke disse konsertene interesse hos meg. Det var ikke musikernes skyld. De gjorde nok jobben sin. Men hele systement, skolen og hvordan dette skulle formidles til elevene på skolen. Hva med det? Hva med oss?  Hva med det fremtidige publkumet, kulturaktøren og konsumenten? Dannelsen? Det fremtidige HELE TENKENDE OG REFLEKTERNEDE mennesket. Er ikke det en viktig del av skolen?  

Disse opplevelsene av inspektør eller rektor som kom og ba oss gå til gymsalen fordi det skulle være konsert,

gjør meg rasende!!!  Den dag i dag!!

Lite visste jeg den gang at skjebnen skulle lede meg til jobben som musikkprodusent for Rikskonsertene og Den kulturelle skolesekken i Oppland.  Til å begynne med var jeg litt nølende og usikker på hvordan jeg skulle gripe det an. Og tro meg - min opplevelse fra ungdomsskolen satt hardt i.  Etterhvert fikk jeg jobben mer under huden, og forstod at skulle jeg klare å gjøre en jobb som jeg kunne stå inne for måtte jeg jobbe med musikk og utøvere som jeg tenkte hadde noe å tilføre elevene. Musikere som hadde en fortelling å by på. Som kunne åpne opp for undring og nysgjerrighet. For meg var det også viktig og rekruttere musikere fra Oppland så langt dette var mulig. For barna skulle se at det også i deres kommune eller nabokommune bor det kjempeflinke musikere. De bor ikke bare i Oslo!!

Jeg ville også at det elevene hørte og opplevde kunne skape en reaksjon. Spørsmål. Undring. Følelser som ikke lot seg artikulere der og da, men som ligger der som Opplevelse, og en dag - når ordforrådet har modnet - åpenbarer det seg kanskje for dette mennesket hva det var som «traff» (eller ikke traff). Til tider gikk jeg langt, men bad da skolen pent om å legge ekstra tid i forberedelsene slik at elevene visste at det de nå skulle oppleve kunne være vanskelig å ta innover seg.

Noise eller samtidsjazz imøte med opera kan jo være tøffe tak for utrente ører. Men like fullt, det er musikere som lever av å skape denne typen musikk, og elevene bør bli kjent med det. Før eller senere. Så hvorfor ikke på en arena hvor læring står i sentrum?

Man trenger ikke like, men kan kan lære å tolerere at dette eksiterer. Og noen liker det veldig godt. Så godt faktisk at de begynner å jobbe med det. Og hvorfor velge noen Noise genren fremfor Rock?  Undring oppstår. Møte med seg selv. 

Som nevnt ifht. informasjon til skolen. Jeg var smertelig klar over at jeg ikke ville makte denne formidlings jobben alene. Jeg var helt avhengig av at skolen ville bruke tid på og gjøre seg kjent med produksjonens innhold og musikere, for senere å informere elvene om hva og hvem som skulle komme på besøk om få dager.

Som mamma til to barn, ble jeg også veldig klar over mangelen på informasjon til hjemmet om konserter og kunstnerbesøk i skolen. En sjelden gang stod det kanskje at det skulle være «konsert på torsdag», men ikke noe mer om hvor vi som foreldre kunne finne informasjon om besøket, eller om vi var velkomne hvis vi hadde anledning. Dette fungerte absolutt best i barnehagen. Da fikk barna et postkort med bilde av hvilke utøvere som skulle komme, og foreldrene var hjertlig velkomne hvis vi hadde tid og anledning.  Men klart - dette var noe jeg la merke til i kraft av å jobbe som produsent for ordningen.  Jeg skal også si at jeg på foreldremøter oppfordret lærerne til å gi oss informasjon og vise til ordningens hjemmesider slik at vi som foreldre også kunne delta i dette faget.  Til sist i dette kapitlet er det på sin plass og poengere at JEG IKKE LEGGER HELE ANSVARET PÅ SKOLEN, og ber dere lese videre. Takk.

I dagens GD sier artikkelen at man i større grad må satse på lokale kunstnere og kulturbærere. Ja. Det gjøres allerede. Men i en region hvor de er veldig sterke på eksempelvis folkemusikk trenger de ikke nødvendigvis og møte flere folkemusikere i skolen. Ihvertfal ikke norske.  Da kan det være bra å møte kunstnere som gjør noe annet. Spiller en annen musikk genre eller uttrykker seg gjennom et annet medium enn musikk.  Dette for å åpne opp for at verden er ikke nødvendigvis BARE sånn som vi ser den «hjemme på Lesja». Verden er mye større og har flere farger enn som så.  Jeg ser også at det i eksemplene stilles spørsmål ved om hva elvene lærer av å se cirkus akrobater eller indianere i skolen.
Ja mon tro?

Ken og Jesse Roulette, Kanadiske Cre indianere, i en HoopDance, 
Foto: K.Sevaldsen

Hvordan skal læring måles utover matematikkprøver sett i Pisa skalering?

Er undring, refleksjon og fantasi en kunnskap som kan læres og måles?

Er sistnevnte begreper en kompetanse som har verdi, og er det kompetanse i det hele tatt?

Og hvordan skal det i tilfelle læres??

Hva slags mennesker vil vi ha i dette landet?

Er det interessant og ivareta HELE mennesket - som rommer individets grad av fantasiverden og kreativitet, samt evne til nysgjerrighet og refleksjon - og samtidig gi det elementære kunnskaper i matematikk- og realfag, samfunnsfag, historie, livssynsfag og språk? Hva med å sette disse fagene i en praktisk kontekst slik at det faktiske behovet for denne kunnskapen viser seg? Det kan lett gjøres i samarbeid med f.eks. kunstnere, bakere, kokker, snekkere...
Det skrikes om innovasjon i næringslivet. Hvordan skal man være innovativ hvis man ikke evner å bryte grenser og se løsninger utenfor det fastlagte?  Hvem fant opp snøplogen og hvorfor? Hvem fant opp bindersen og hvorfor? Og stopper det der?  Trenger vi ikke å finne opp mer? Hvorfor skrikes det om innovasjon da? Hvorfor har store konsern Forsknings og Utviklingsavdelinger hvor de mest kreative hjernene blir ansatt for å stille nye spørsmål og finne nye svar? Utvikle nye produkter som konsernet skal leve av i fremtiden. Kan man klare å utvikle kreativ kompetanse uten å møte kunst og delta i kunstneriske prosesser og diskusjoner? 

I og med at staten allerede for nærmere 60 år siden, i gjenreisingen av nasjonen etter krigen, valgte å innføre en ordning som skulle gi folket utenfor de store tettstedene (og dermed uten naturlig tilgang til teater, konsertsaler og kunstutstillinger) tilgang på kunst og kultur (Rikskonsertene, Riksteateret, Riksutstillingene) for å bygge opp folkets åndelige kapital, ikke bare den eksistensielle i form av jobb,mat og husly, måtte dette bety at Staten så nødvendighet og viktighet av å gi folket også denne type kapital i tilværelsen.  Det hele mennesket. Det skapende mennesket. Det perspektivrike mennesket. Det historiske mennesket. Det fristes til å henvise til den gamle filmen Metropolis. Jeg sier ikke mer. Sjekk selv.

Har vi i 2013 - godt 60 år etter at gjenoppbyggingen iverksattes - fortsatt ikke skjønt noe? Eller har utviklingen og evulosjonen stoppet opp? Er den ferdig? Ja, vi tror vel kanskje det… i all vår selvgode, mette og luksuriøse tilværelse her på Oljeberget.  Betyr det at formidlingsmodellene for kunst og kultur i skolen ikke fungerer, eller betyr det at de som realiserer formidlingsordningen i formidlingsledd og mottakerledd ikke gjør jobben sin?  Og barna? Mottar de alt det som lå i intensjonen for den enkelte produksjonen?

Jeg mener at alle modeller skal evalueres og ettergås for at man hele tiden skal være oppdatert og jobbe best mulig ut fra samtid. Og - man kan alltids fjerne Den kulturelle skolesekken og Rikskonsertene og overlate til de kommunale myndigheter og overta kulturformidlingen. Vi snakker da en omfordeling av ressursene. Men det betyr ikke at kompetansen følger med dit pengestrømmen går. For det må jo en viss kompetanse til for at dette skal fungere optimalt. Man setter ikke en rørlegger til å rotfylle en tann, eller…? En floskel sier du? Deal with it, sier jeg!

Skal man ha kunst og kultur inn i skolen? Hvorfor skal man det? Hvilken funksjon skal det ha? Hvem skal det nå?  Det er en tirade av analytiske spørsmål man kan stille.  Her er det nasjonen må ta stilling. Her er det nasjonen må vite.  Her er det nasjonen må være bevisste på hva slags befolkningskapital man vil fremdyrke, hva slags ideologi man vil at landet skal leve etter. Dette er politikk på høyt nivå. Det krever ikke bare at Staten skal vite, for Staten er oss - hvert enkelt menneske. Det krever også at alle som jobber i og med en ordning, plikter og ha en mening om hvordan denne skal fungere best mulig. Er det dødfødt, så må man ta det til etteretning og si ifra. Men ikke bare si i fra, men også gjerne komme med et forslag til HVORDAN dette kan løses slik at intensjonene kan etterleves. Hvis intensjonen er bra, vel og merke. 

Ikke en eneste modell - uansett hva den skal bedrive - vil fungere bedre enn det svakeste ledd.  Det gjelder kulturarbeid som forskningsarbeid. Så Hva Vil Vi?  Og by the way!!! Dette handler ikke om nærværende eller ikke nærværende kulturelite. Dette handler om deg, meg, naboen og de som bor 2000 km lengre sør eller nord. Det handler om fremtidens mennesker og landets fremtid.

Må jo også si jeg dro litt på smilebåndet når spørsmålet om elevene på Lesja lærte noe av at de fikk besøk av indianere .

JEG laget en produksjon med to Kanadiske Cree indianere som jeg sendte ut i barneskolen i Oppland. Hvorfor?

Jo. Jeg traff dem på en Samisk kunstfestival i Finnmark i 2008. De danset, sang og fortalte fra sin kultur ikledd sine tradisjonelle klær og fjærpryd. Jeg ble jo selvfølgelig trollbundet, men ikke mer «fjern» enn at jeg maktet og få med meg reaksjonene hos barna som også var der. De var helt fjetret. Det var også foreldrene deres.  Dermed kom idèen om å engasjere disse to karene til å møte skolebarna i Oppland. For mange av barna var dette en fantastisk og uforglemmelig opplevelse. Det har jeg fått tilbakemeldinger om. De som har uttalt seg negativt var voksne som ikke hadde tid eller fant det relevant eller hadde interesse av og skulle møte disse sammen med barna. Nei hva kunne disse to indianerne ha tilført tro? Vel - dette møtet kunne gitt innblikk i historie, samfunnsfag, språk, musikk, dans, håndarbeid, design, materialer m.m. Særlig historie og samfunnsfag var spesiellt relevant. For ikke å snakke om de ulike stammekulturene hos de nordamerikanske indianerne. Men klart, har men ikke tid og lyst går det ikke.  Da går ingen ting.

MEN BARNA DA!!   Hvorfor skulle ikke de få møte indianere? Se at de er vanlige mennesker, men som lever et annet sted i verden. Som har en kultur som er utryddingstruet. Hvorfor ikke få dem inn i klasserommet. Ha et virkelig møte.  Hvorfor skal alt skje på tv og dataspill?   Nok en gang - Hva Slags Mennesker vil vi ha i dette landet?  

Ken & Jesse Roulette    foto: Kristin Sevaldsen

Vi hører om rasisme, fremmedfrykt og fremmedhat.

Den beste måten å forebygge dette på er å bli kjent med de menneskene og kulturen man frykter.  

Nisselua er nok god og ha, og fin å trekke ned over øynene når man ikke vil forholde seg til virkeligheten rundt. Men nisselua tar ikke bort det man ikke vil se.  Og Norge er faktisk bare ett land på en jordklode hvor det også finnes flere land. Og alle disse landene, på jordkloden, er en del av universet og det store uendelige verdensrommet.

Hoiii…. nå blir det for stort. Nisselua mi!! Hvor er den??!!

Hvis det er slik at kunst og kultur i skolen ikke fungerer etter intensjonen med dagens modell, da tenker jeg at intensjonen er større enn evnen til å gjennomføre.  Det sier muligens også noe om vår kompetanse både som mottaker og formidler.  I et samliv må man ha dialog. Har vi ingen dialog i kulturformidlingen blir det intet samspill. Så, nok en gang - hva slags mennesker vil AS NORGE ha og hvilke ressurser og midler skal settes inn for å skape fremtidens innvånere i AS Norge?

Når naturen har gitt oss mennesker med  evner og anlegg for å skape kunst; Musikk, dans, bilder, arkitektur, design, film, foto og mye mer, da betyr det at naturen ser disse evnenes funksjon i helheten.  Disse menneskene kan derfor ikke avskrives.  

Jeg er her. Jeg skriver musikk. Jeg spiller musikk. Den evnen har jeg ikke bedt om. Den er gitt meg fra naturen. 

Ååh… jeg kunne ha skrevet bøker…. men nå må jeg slutte her… jeg må lage mer musikk. Den presser på….

Dessuten - jeg jobber ikke for eller med Den kulturelle skolesekken lenger. Hverken som produsent eller som musiker. Jeg ønsker å være skapende og musiserende, men tør ikke å nærme meg skole og barnehage. Hvorfor?  Det er for meg så skummelt og skulle risikere å ikke nå inn til barna med det jeg gjør.. Vil de være mottakelige? Vil de ha forventninger?  Gleder de seg? Visste de at jeg skulle komme, eller kommer jeg og forstyrrer skolehverdagen deres? Skjønt, det er ikke barna jeg er redd for. Egentlig. Jeg er mest redd for den travle skolehverdagen og at det ikke er plass til meg og det jeg skulle ha på hjertet.  45 minutter og deretter reise videre til neste skole gir ikke rom for å snakke med elevene og de tingene som måtte ha kommet til dem under møtet med meg og min musikk og fortelling. Dessuten står neste skoletime og venter på at elevene innfinner seg.  Det er ikke lærernes skyld. Det er ikke kunstnernes skyld. Det er systemet.

Skjønt, dette vet jeg det jobbes med. Formidling som gir rom for å ta i mot, undre seg, ha dialog og vokse som menneske. 

Forskere kan forske i det uendelige… Jeg vet også fra min tid som hovedfagsstudent, at enhver forskningsoppgave MÅ HA en AVGRENSNING, ellers blir temaet uendelig og man finner sammenhenger inn i altet.   

Og altet, yes it is.