Så viser det seg at det er fullstendig feil. Virkeligheten inne i hodet er jo en virkelighet, ja - Men den eksisterer kun i mitt hode. Skyggelandet eksisterer kun i mitt hode. Og jeg blir så overrasket hver gang noen er på besøk i Skyggelandet og kan fortelle meg at min virkelighet ikke stemmer overens med turistenes oppfatning av tingenes tilstand. Skulle faktisk tro jeg var en Nord-Koreaner. Beskyttet fra verden og den globale virkelighet. Men - det er jeg altså ikke. Her jeg sitter i min kåk ved Mjøsens nordlige bredd. I hjertet av Innlandet i et av verdens rikeste land...
Det viser seg at mange vet om min musikk, om meg som saxofonist, om hva jeg har gjort og ikke gjort..
Men - i Skyggeland henger dette ikke sammen med det faktum at denne "fantastiske saxofonisten" faktisk ikke makter å få til jobber. Den delen av jobbingen har latt meg møte veggen, og et realt "smell" har klemt inn alt av mot, lyst, og handlekraft.
Men det er utrolig hvor mye næring det er i å møte noen mennesker man har sett opp til i årevis, for nettopp hva de utretter og presterer kunstnerisk, og som gir uttrykk for at de kjenner til meg og kvaliteten på arbeidet mitt. Mulig dette virker litt patetisk og selvopptatt. Og ja - da må det bare være det. Jeg trenger å komme til bunns i disse tankene og få tilbake "stå på trøkket" som bare har rent ut av meg som en foss det siste halvannet året. Forlatt meg i en helt uttørket tilstand....
Da Dag Stokke døde raste en vegg ned i min musikalske tilværelse. Verden ble med et veldig trekkfull, kald og utrygg. Han var alt for meg....kollega, venn, mentor, samtalepartner og jeg var det samme for ham. Vi hadde en helt egen groove. Hva jeg skal putte i den nye veggen som må gjenreises har tatt - og tar fortsatt - mye tankekraft. For ikke å snakke om hjertekraft. Hva vil jeg nå...? Hvor vil jeg...? Og med hvem....? Helt alene, bare meg og saxen..? Sammen med andre musikere...?
De seneste dagene har jeg følt at litt av lyset har kommet tilbake til meg... og det har det jo vitterlig. Solen skinner på Mjøsisen i dobbelt forstand. Sakte kjenner jeg at det brer seg et behov for å så noen frø... forske på noen stemninger... Men, dette behovet skal ikke stresses. Det skal skjermes, tas vare på, gjødsles, vises en kjærlig hengivenhet.. Skaperkraften har begynt å venne tilbake til meg. Men den er ikke helt hjemme enda... I mellomtiden skal jeg se film, lese bøker, lytte innover i meg selv, lytte til ny musikk. Jeg har i de siste dagene oppdaget en fantastisk dame fra Russland; Inna Zhelannaya.
Hun kombinerer armenske folketoner med et utrolig spennende sound. Prog, Rock, Electronica. Jeg er helt- og fullstendig- hjemme i dette lydbildet og tonaliteten i materialet. Og vet du hva..?? Hun har med seg en saxofonist, som tillater seg å spille laaaaange toooooner.... og kjører på med clean lyd såvel som effekter. Ah...!!!! Opptur!!
Skaperkraften må gjødsels med inspirasjon. Jeg var nettopp i Tromsø. Der så jeg mange flotte filmer under filmfestivalen TIFF Masse gode venner og en natur som tar helt pusten fra en. Denne byen har også et helt eget groove. En helt egen "feel". Hver gang jeg kommer dit "tar den meg" med en gang. Og jeg lar meg hylle inn av denne byens groove uten noen motstand. Det er noe med det arktiske som vekker en gjenklang i meg. Kanskje har det noe med min formor fra Grønland... at det renner inuitt blod i årene mine...
Så får vi se hva våren måtte bringe av "gjødsel" for skaperkraften. Studiene er ihvertfall fantastisk spennende. En strålende gjeng av medstudenter, og jeg har fått nettopp det jeg ville. Innblikk i en ny bransje og ny verden. En verden som kan gi meg nye perspektiver, kunnskap og ideer til hvem jeg skal være videre. Hva jeg skal gjøre videre. Hvor jeg skal gå... *
