Altet, Yes it is.

Idag kom endelig behovet for å skrive ned tanker og refleksjoner igjen.  Hyppigheten her på min lille blogg kan tilsi at det tenkes og reflekteres lite. Det er feil!  Det er for mye! Og til tider er det faktisk svært problematisk å skille alt fra hverandre og gi det tydelig adresse i arkivet. Høsten har vært underlig, stille og heftig.  Det har vært mye som har svevet gjennom, forbi, til og bittelitt fra. Noe har jeg måtte søke dekning for da jeg ikke makter å ta det innover meg. Hva jeg snakker om? Meninger. Kommentarer. Ideologier. Politikk. Tro og Ikke Tro på hva det skal være og ikke være.

Så hva frembrakte skrive trangen idag?

Jo et innlegg i Lillehammers regionavis GD.  

Forskere og profesjonelle tenkere har kommet frem til en konklusjon som sier «Legg Ned Den Kulturelle Skolesekken».

Nok en gang er jeg angrepet som kulturarbeider, som kunstner og som produsent.

Nok en gang sås det tvil om mitt yrkes eksistensrett i samfunnet.

Nok en gang anklages myndighetene for å ha opprettet en ordning for at vi kunstnerne skal få oppdrag.

For de som ikke skulle vite hva Den Kulturelle Skolesekken er  (lite trolig….), så er det den statlige ordningen for kunst og kultur formidling inn i skolen. Og ikke bare skolen, men hele løpet fra barnehagen til videregående skole. 

Rikskonsertene er nå en samarbeidende part i denne ordningen, med fokus på musikkformidling.

Jeg er barn av arbeiderklassen, født på slutten av 60 tallet. Slektas første som tok universitets- og høyskole utdannelse.

Som 4 åring hadde jeg min første bevisste musikkopplevelse. En opplevelse som jeg kjente på kroppen og hvor hele kontektsten for opplevelsen fortsatt lever i meg som et fotografi. Musikk har hele mitt liv vært viktig for meg. Det har vært en helt egen drivkraft  som har ledet meg til piano og orgel undervisning, korps, storband, kor, band og orkester av ulike slag og størrelser.  For ikke å glemme film og teater. Men dette var ikke gitt, min bakgrunn tatt i betraktning jfr. Kulturelite debatten og middelklasse tenkningen. Jeg ble kjørt til korspøvelsene, og hvis jeg ikke ble kjørt gikk jeg. Syklet når jeg ble gammel nok til det.  Musikken var der for meg som barn som den er der for meg nå som profesjonell musiker. Min familie var- og er - pr. def. ikke kulturelite, følgelig ikke jeg. Min første egne saxofon fikk jeg da jeg var nesten 20 år gammel og begynte på Toneheim Folkehøgskole. Dette instrumentkjøpet var et saftig økonomisk løft for oss.

Jeg husker på barneskolen. Hver dag når vi skulle spise, satt læreren og leste høyt for oss. Hver morgen sang vi før undervisningen begynte, før maten og når dagen var slutt. Av og til sang vi bare for å synge. Ha en liten glad pause i arbeidet. Jeg elsket det. Jeg elsket også musikktimene, tegning og annet kreativt vi gjorde. MEN - jeg elsket også kristendomstimene og at vi skulle tegne det vi hadde hørt læreren fortelle om. Jeg elsket matte timene og norsk timene.  Skolen var et godt sted å være. Jeg ble også veldig glad i å lese. Spesiellt var Prøysen og Annet Cath. Vestly store favoritter med fantastiske verdener jeg levde meg inn i. Etterhvert ble det flere forfattere, norske som utenlandske.  Jeg husker også at læreren fortalte at Anne Cath Vestly skulle komme på besøk. Til oss på skolen!!  Jeg var helt i ekstase! Hadde jo sett Kanutten og Romeo Klive på svart-hvitt fjernsyn må vite, og deres fantasiverden dro meg med inn i en fargesprakende fantasi virkelighet som ikke  svart-hvit sendingene evnet å gjengi den gangen.   Den dag i dag husker jeg hvilket klasserom vi befant oss i da Hun kom. Det var stappfullt og alle var stille som mus når hun leste og fortalte fra bøkene sine.

Anne-Cath Vestly som Kanutten- foto: Scanpix

Kanutten og Alf Prøysen som Romeo Klive - foto: Scanpix

Så kom tiden på ungdomsskolen. Jeg trivdes med skolefagene og holdt fortsatt på med musikk. Det var aldri noe spørsmål om det og hva jeg evt. skulle bli når jeg ble stor. Videregående skole og utdanningsløpet måtte jo snart bli noe jeg måtte forholde meg til. Men jeg hadde en ro på dette. Det var lagt.  Jeg husker spesiellt en dag. Vi hadde hatt friminutt og var på veg inn i klasserommet og engelsktime.  Jakker var tatt av og vi hadde delvis rukket og fått satt oss og tatt opp bøkene. Da kommer inspektør og sier at vi må gå til gymsalen fordi det skal være konsert.  Jeg husker enda at jeg ble sur! Sur fordi jeg ikke fikk vite hvilke musikere som var der, hva slags musikk vi skulle høre, og hvorfor var vi ikke orientert om dette tidligere??  Hvorfor hadde de tatt fra meg forventningen??  Hvorfor var ikke det å se frem til en annerledes opplevelse i skoletiden vurdert som viktig nok?

Resultatet er at man slukøret og demotivert subba seg inn i gymsalen og slengte seg ned på den stolen som var ledig, så laaaangt bak som mulig.  Som genuint musikkinteressert vekket ikke disse konsertene interesse hos meg. Det var ikke musikernes skyld. De gjorde nok jobben sin. Men hele systement, skolen og hvordan dette skulle formidles til elevene på skolen. Hva med det? Hva med oss?  Hva med det fremtidige publkumet, kulturaktøren og konsumenten? Dannelsen? Det fremtidige HELE TENKENDE OG REFLEKTERNEDE mennesket. Er ikke det en viktig del av skolen?  

Disse opplevelsene av inspektør eller rektor som kom og ba oss gå til gymsalen fordi det skulle være konsert,

gjør meg rasende!!!  Den dag i dag!!

Lite visste jeg den gang at skjebnen skulle lede meg til jobben som musikkprodusent for Rikskonsertene og Den kulturelle skolesekken i Oppland.  Til å begynne med var jeg litt nølende og usikker på hvordan jeg skulle gripe det an. Og tro meg - min opplevelse fra ungdomsskolen satt hardt i.  Etterhvert fikk jeg jobben mer under huden, og forstod at skulle jeg klare å gjøre en jobb som jeg kunne stå inne for måtte jeg jobbe med musikk og utøvere som jeg tenkte hadde noe å tilføre elevene. Musikere som hadde en fortelling å by på. Som kunne åpne opp for undring og nysgjerrighet. For meg var det også viktig og rekruttere musikere fra Oppland så langt dette var mulig. For barna skulle se at det også i deres kommune eller nabokommune bor det kjempeflinke musikere. De bor ikke bare i Oslo!!

Jeg ville også at det elevene hørte og opplevde kunne skape en reaksjon. Spørsmål. Undring. Følelser som ikke lot seg artikulere der og da, men som ligger der som Opplevelse, og en dag - når ordforrådet har modnet - åpenbarer det seg kanskje for dette mennesket hva det var som «traff» (eller ikke traff). Til tider gikk jeg langt, men bad da skolen pent om å legge ekstra tid i forberedelsene slik at elevene visste at det de nå skulle oppleve kunne være vanskelig å ta innover seg.

Noise eller samtidsjazz imøte med opera kan jo være tøffe tak for utrente ører. Men like fullt, det er musikere som lever av å skape denne typen musikk, og elevene bør bli kjent med det. Før eller senere. Så hvorfor ikke på en arena hvor læring står i sentrum?

Man trenger ikke like, men kan kan lære å tolerere at dette eksiterer. Og noen liker det veldig godt. Så godt faktisk at de begynner å jobbe med det. Og hvorfor velge noen Noise genren fremfor Rock?  Undring oppstår. Møte med seg selv. 

Som nevnt ifht. informasjon til skolen. Jeg var smertelig klar over at jeg ikke ville makte denne formidlings jobben alene. Jeg var helt avhengig av at skolen ville bruke tid på og gjøre seg kjent med produksjonens innhold og musikere, for senere å informere elvene om hva og hvem som skulle komme på besøk om få dager.

Som mamma til to barn, ble jeg også veldig klar over mangelen på informasjon til hjemmet om konserter og kunstnerbesøk i skolen. En sjelden gang stod det kanskje at det skulle være «konsert på torsdag», men ikke noe mer om hvor vi som foreldre kunne finne informasjon om besøket, eller om vi var velkomne hvis vi hadde anledning. Dette fungerte absolutt best i barnehagen. Da fikk barna et postkort med bilde av hvilke utøvere som skulle komme, og foreldrene var hjertlig velkomne hvis vi hadde tid og anledning.  Men klart - dette var noe jeg la merke til i kraft av å jobbe som produsent for ordningen.  Jeg skal også si at jeg på foreldremøter oppfordret lærerne til å gi oss informasjon og vise til ordningens hjemmesider slik at vi som foreldre også kunne delta i dette faget.  Til sist i dette kapitlet er det på sin plass og poengere at JEG IKKE LEGGER HELE ANSVARET PÅ SKOLEN, og ber dere lese videre. Takk.

I dagens GD sier artikkelen at man i større grad må satse på lokale kunstnere og kulturbærere. Ja. Det gjøres allerede. Men i en region hvor de er veldig sterke på eksempelvis folkemusikk trenger de ikke nødvendigvis og møte flere folkemusikere i skolen. Ihvertfal ikke norske.  Da kan det være bra å møte kunstnere som gjør noe annet. Spiller en annen musikk genre eller uttrykker seg gjennom et annet medium enn musikk.  Dette for å åpne opp for at verden er ikke nødvendigvis BARE sånn som vi ser den «hjemme på Lesja». Verden er mye større og har flere farger enn som så.  Jeg ser også at det i eksemplene stilles spørsmål ved om hva elvene lærer av å se cirkus akrobater eller indianere i skolen.
Ja mon tro?

Ken og Jesse Roulette, Kanadiske Cre indianere, i en HoopDance, 
Foto: K.Sevaldsen

Hvordan skal læring måles utover matematikkprøver sett i Pisa skalering?

Er undring, refleksjon og fantasi en kunnskap som kan læres og måles?

Er sistnevnte begreper en kompetanse som har verdi, og er det kompetanse i det hele tatt?

Og hvordan skal det i tilfelle læres??

Hva slags mennesker vil vi ha i dette landet?

Er det interessant og ivareta HELE mennesket - som rommer individets grad av fantasiverden og kreativitet, samt evne til nysgjerrighet og refleksjon - og samtidig gi det elementære kunnskaper i matematikk- og realfag, samfunnsfag, historie, livssynsfag og språk? Hva med å sette disse fagene i en praktisk kontekst slik at det faktiske behovet for denne kunnskapen viser seg? Det kan lett gjøres i samarbeid med f.eks. kunstnere, bakere, kokker, snekkere...
Det skrikes om innovasjon i næringslivet. Hvordan skal man være innovativ hvis man ikke evner å bryte grenser og se løsninger utenfor det fastlagte?  Hvem fant opp snøplogen og hvorfor? Hvem fant opp bindersen og hvorfor? Og stopper det der?  Trenger vi ikke å finne opp mer? Hvorfor skrikes det om innovasjon da? Hvorfor har store konsern Forsknings og Utviklingsavdelinger hvor de mest kreative hjernene blir ansatt for å stille nye spørsmål og finne nye svar? Utvikle nye produkter som konsernet skal leve av i fremtiden. Kan man klare å utvikle kreativ kompetanse uten å møte kunst og delta i kunstneriske prosesser og diskusjoner? 

I og med at staten allerede for nærmere 60 år siden, i gjenreisingen av nasjonen etter krigen, valgte å innføre en ordning som skulle gi folket utenfor de store tettstedene (og dermed uten naturlig tilgang til teater, konsertsaler og kunstutstillinger) tilgang på kunst og kultur (Rikskonsertene, Riksteateret, Riksutstillingene) for å bygge opp folkets åndelige kapital, ikke bare den eksistensielle i form av jobb,mat og husly, måtte dette bety at Staten så nødvendighet og viktighet av å gi folket også denne type kapital i tilværelsen.  Det hele mennesket. Det skapende mennesket. Det perspektivrike mennesket. Det historiske mennesket. Det fristes til å henvise til den gamle filmen Metropolis. Jeg sier ikke mer. Sjekk selv.

Har vi i 2013 - godt 60 år etter at gjenoppbyggingen iverksattes - fortsatt ikke skjønt noe? Eller har utviklingen og evulosjonen stoppet opp? Er den ferdig? Ja, vi tror vel kanskje det… i all vår selvgode, mette og luksuriøse tilværelse her på Oljeberget.  Betyr det at formidlingsmodellene for kunst og kultur i skolen ikke fungerer, eller betyr det at de som realiserer formidlingsordningen i formidlingsledd og mottakerledd ikke gjør jobben sin?  Og barna? Mottar de alt det som lå i intensjonen for den enkelte produksjonen?

Jeg mener at alle modeller skal evalueres og ettergås for at man hele tiden skal være oppdatert og jobbe best mulig ut fra samtid. Og - man kan alltids fjerne Den kulturelle skolesekken og Rikskonsertene og overlate til de kommunale myndigheter og overta kulturformidlingen. Vi snakker da en omfordeling av ressursene. Men det betyr ikke at kompetansen følger med dit pengestrømmen går. For det må jo en viss kompetanse til for at dette skal fungere optimalt. Man setter ikke en rørlegger til å rotfylle en tann, eller…? En floskel sier du? Deal with it, sier jeg!

Skal man ha kunst og kultur inn i skolen? Hvorfor skal man det? Hvilken funksjon skal det ha? Hvem skal det nå?  Det er en tirade av analytiske spørsmål man kan stille.  Her er det nasjonen må ta stilling. Her er det nasjonen må vite.  Her er det nasjonen må være bevisste på hva slags befolkningskapital man vil fremdyrke, hva slags ideologi man vil at landet skal leve etter. Dette er politikk på høyt nivå. Det krever ikke bare at Staten skal vite, for Staten er oss - hvert enkelt menneske. Det krever også at alle som jobber i og med en ordning, plikter og ha en mening om hvordan denne skal fungere best mulig. Er det dødfødt, så må man ta det til etteretning og si ifra. Men ikke bare si i fra, men også gjerne komme med et forslag til HVORDAN dette kan løses slik at intensjonene kan etterleves. Hvis intensjonen er bra, vel og merke. 

Ikke en eneste modell - uansett hva den skal bedrive - vil fungere bedre enn det svakeste ledd.  Det gjelder kulturarbeid som forskningsarbeid. Så Hva Vil Vi?  Og by the way!!! Dette handler ikke om nærværende eller ikke nærværende kulturelite. Dette handler om deg, meg, naboen og de som bor 2000 km lengre sør eller nord. Det handler om fremtidens mennesker og landets fremtid.

Må jo også si jeg dro litt på smilebåndet når spørsmålet om elevene på Lesja lærte noe av at de fikk besøk av indianere .

JEG laget en produksjon med to Kanadiske Cree indianere som jeg sendte ut i barneskolen i Oppland. Hvorfor?

Jo. Jeg traff dem på en Samisk kunstfestival i Finnmark i 2008. De danset, sang og fortalte fra sin kultur ikledd sine tradisjonelle klær og fjærpryd. Jeg ble jo selvfølgelig trollbundet, men ikke mer «fjern» enn at jeg maktet og få med meg reaksjonene hos barna som også var der. De var helt fjetret. Det var også foreldrene deres.  Dermed kom idèen om å engasjere disse to karene til å møte skolebarna i Oppland. For mange av barna var dette en fantastisk og uforglemmelig opplevelse. Det har jeg fått tilbakemeldinger om. De som har uttalt seg negativt var voksne som ikke hadde tid eller fant det relevant eller hadde interesse av og skulle møte disse sammen med barna. Nei hva kunne disse to indianerne ha tilført tro? Vel - dette møtet kunne gitt innblikk i historie, samfunnsfag, språk, musikk, dans, håndarbeid, design, materialer m.m. Særlig historie og samfunnsfag var spesiellt relevant. For ikke å snakke om de ulike stammekulturene hos de nordamerikanske indianerne. Men klart, har men ikke tid og lyst går det ikke.  Da går ingen ting.

MEN BARNA DA!!   Hvorfor skulle ikke de få møte indianere? Se at de er vanlige mennesker, men som lever et annet sted i verden. Som har en kultur som er utryddingstruet. Hvorfor ikke få dem inn i klasserommet. Ha et virkelig møte.  Hvorfor skal alt skje på tv og dataspill?   Nok en gang - Hva Slags Mennesker vil vi ha i dette landet?  

Ken & Jesse Roulette    foto: Kristin Sevaldsen

Vi hører om rasisme, fremmedfrykt og fremmedhat.

Den beste måten å forebygge dette på er å bli kjent med de menneskene og kulturen man frykter.  

Nisselua er nok god og ha, og fin å trekke ned over øynene når man ikke vil forholde seg til virkeligheten rundt. Men nisselua tar ikke bort det man ikke vil se.  Og Norge er faktisk bare ett land på en jordklode hvor det også finnes flere land. Og alle disse landene, på jordkloden, er en del av universet og det store uendelige verdensrommet.

Hoiii…. nå blir det for stort. Nisselua mi!! Hvor er den??!!

Hvis det er slik at kunst og kultur i skolen ikke fungerer etter intensjonen med dagens modell, da tenker jeg at intensjonen er større enn evnen til å gjennomføre.  Det sier muligens også noe om vår kompetanse både som mottaker og formidler.  I et samliv må man ha dialog. Har vi ingen dialog i kulturformidlingen blir det intet samspill. Så, nok en gang - hva slags mennesker vil AS NORGE ha og hvilke ressurser og midler skal settes inn for å skape fremtidens innvånere i AS Norge?

Når naturen har gitt oss mennesker med  evner og anlegg for å skape kunst; Musikk, dans, bilder, arkitektur, design, film, foto og mye mer, da betyr det at naturen ser disse evnenes funksjon i helheten.  Disse menneskene kan derfor ikke avskrives.  

Jeg er her. Jeg skriver musikk. Jeg spiller musikk. Den evnen har jeg ikke bedt om. Den er gitt meg fra naturen. 

Ååh… jeg kunne ha skrevet bøker…. men nå må jeg slutte her… jeg må lage mer musikk. Den presser på….

Dessuten - jeg jobber ikke for eller med Den kulturelle skolesekken lenger. Hverken som produsent eller som musiker. Jeg ønsker å være skapende og musiserende, men tør ikke å nærme meg skole og barnehage. Hvorfor?  Det er for meg så skummelt og skulle risikere å ikke nå inn til barna med det jeg gjør.. Vil de være mottakelige? Vil de ha forventninger?  Gleder de seg? Visste de at jeg skulle komme, eller kommer jeg og forstyrrer skolehverdagen deres? Skjønt, det er ikke barna jeg er redd for. Egentlig. Jeg er mest redd for den travle skolehverdagen og at det ikke er plass til meg og det jeg skulle ha på hjertet.  45 minutter og deretter reise videre til neste skole gir ikke rom for å snakke med elevene og de tingene som måtte ha kommet til dem under møtet med meg og min musikk og fortelling. Dessuten står neste skoletime og venter på at elevene innfinner seg.  Det er ikke lærernes skyld. Det er ikke kunstnernes skyld. Det er systemet.

Skjønt, dette vet jeg det jobbes med. Formidling som gir rom for å ta i mot, undre seg, ha dialog og vokse som menneske. 

Forskere kan forske i det uendelige… Jeg vet også fra min tid som hovedfagsstudent, at enhver forskningsoppgave MÅ HA en AVGRENSNING, ellers blir temaet uendelig og man finner sammenhenger inn i altet.   

Og altet, yes it is.

Åndsverksloven - ja takk!

I min omgang med sosiale medier, leste jeg med stor glede at NÅ har Stortinget vedtatt endringer i Åndsverksloven som skal fremme tiltak mot brudd på opphavsretten på Internett.
7. mai 2013 var den store dagen.

Nyheten ble lagt ut på nettmagasinet Ballade.no, og der ble endringen kommentert med følgende påstand fra en leser: 

"Å forby fildeling er som å forby eller regulere å snakke høyt"

Som komponist, musiker og eier av eget plateselskap og dets innhold leser jeg stadig vekk kritikken mot plateselskapene og rettighetshavere for ikke å ha vært present ifht. ny teknologi og å demme opp for økonomisk tap som er påført oss.  Da gjennom ulovlig nedlasting og senere bortfallet av cd salget. 

Åndsverkloven skal visstnok også være en representant for vårt samfunns tilbakegang, og særlig med tanke på  endringene som ble vedtatt av Stortinget  7.mai 2013.    Har jeg hørt... og leser jeg stadig... 

Argumentene for å beskytte åndsverk versus fobrukernes rett til å dele fritt har også gått mye på at platebransjen har hengt etter og ikke fortjener bedre. 

                                        Kringkastingsorkesteret under innspilling av nyskrevet musikk 

Litt enkelt fremstilt tenker jeg at åndsverkloven er litt i samme gate som patentloven. 

Min musikk - som jeg har komponert og produsert for egen maskin, er det kun jeg som kan bestemme hvordan skal tilgjengeliggjøres for publikum. Med mindre jeg har lisensiert forvaltningen av disse rettighetene til en ekstern aktør, et annet plateselkap el.l. Åndsverkloven skal hjelpe meg, beskytte meg og legge et rammeverk for hvordan og hvor mye hver enkelt skal ha lov til benytte seg av nedlastet musikk, fra min digitale musikk butikk, heri hva det skal betales for.  

Alle skjønner at dette salget, denne "butikken" er mitt levebrød.

Enhver produsent med et fysisk fremstilt produkt som selges over disk, er beskyttet av kjøpsloven og gjerne også patentloven. Folk flest har ingen problemer med å forstå at et fysisk produkt er en enhet. Tannkrem eller komfyr.  Det kan ikke kopieres og deles digitalt. Musikk, foto, film og bøker lar seg fremstille og distribuere digitalt. Så lenge dette kun var tilgjengelig som LP/CD, DVD/VHS, fotografier og bøker var den gamle Åndsverkloven tilstrekkelig regulerende. 

Det som mange har et litt problematisk forhold til er - i min sammenheng - at digitale lydfiler ikke blir betraktet som en enkel enhet, men lar seg kopiere og distribuere til hvem man måtte ønske. Den går aldri tom. En låt som kanskje koster 30.000 å fremstille, genererer med denne holdningen kanskje kun kr 9,- i inntekter - 20% distribusjonsavgift og dermed Kr 7,20 i brutto inntekt.  Vel og merke hvis opphavsrett og plateselskap er en og samme person. Derfor er endringene som ble vedtatt den 7.mai noe av det viktigste som har skjedd på mange år. Den digitale virkelighet er ung. Mye må gjerne erfares før man evner å se hva som må reguleres i lovverket. Men den skisserte realiteten ovenfor er på heavy overtid. Så endringene som ble innført har kommet sent men endelig og godt.

Så til påstanden som ble fremmet på Ballade.no.

Å forby fildeling er som å forby eller regulere å snakke høyt. Skal kulturlivet i et land blomstre, så må lovverket sørge for en rimelig balanse mellom opphavsrett og ytringsfrihet.

                                                                        Coverne til d'Label Records så langt..

Så fulgte scenarier om håndheving og ressursbruk på dette, og mye mer.  At åndsverkloven er gått ut på dato, må skrotes og at det må gis et nytt lovverk som er tilpasset dagens behov.  Javel!!  - endringene er kommet for å tilpasses dagens behov.  Internett samfunnet er ungt, men vokser i en rasende fart, med overveldende muligheter og proporsjoner. Og hvordan samfunnet vil håndheve loven, skal ikke være argument for at man som kreatør og produsent skal stå uten lovbestemt beskyttelse av Intellektuell Eiendom. Jeg og alle i mitt virke, trenger åndsverkloven. Det gjør også du som forbruker for å vite hva du har rett til å gjøre med lyd og bilde du har lastet ned fra internett. 

Det jeg finner som en høyst besnærlig tolkning av hva enkelte står for, er at å ikke skulle få legge sine lovelig betalte og nedlastede låter over på alle kompisenes pc'er og telefoner er brudd på ytringsfriheten. Hva betyr det?

Jeg sa ja til at Ola kunne laste ned og betale Kr 9 for låta, og han er hjertlig velkommen til å ha den på sin pc, mobiltelefon og ipad.  Men det er ikke dermed sagt at han kan overlevere fila til kompisen. Hva har det med ytringsfrihet å gjøre. Rent prinsippiellt? 

Så var det disse inntektene som musikksalget tenkes skal generere. 

Av disse skal det betales skatt, telefon/internett regninger, strøm og husleie og maten som skal på familiens spisebord.  Når "Ola" mener at Åndsverkloven fratar ham muligheten til å dele min musikkfil med hvem han måtte ønske, blir det samme som å ta ifra ham ytringsfriheten, vil jeg replisere med at den type "ytringsfrihet" han påberoper seg, fratar meg retten- for ikke å snakke om muligheten - til å dekke inn ovennevnte forpliktelser, for ikke å snakke om kjøpe min egen mat. I ytterste konsekvens blir det ikke lenger noen musikkbransje og som selvstendig næringsdrivende, i enmans foretak, har jeg heller ingen rettigheter hos NAV som dagpenger ved arbeidsløshet.

Det er nemlig ikke noe spørsmål om "fil deling" på Rema 1000 og andre lignende "mat selskaper". Pølsepakka og brusflaska må jeg sannelig betale for, om jeg har de beste intensjoner for å dele mat og drikke med naboen. 

Tar dette da ifra meg ytringsfriheten, at jeg ikke kan dele maten jeg liker med så mange jeg bare vil?

Det triste faktumet her er begrensningen på hvor hvor mye jeg kan dele med naboen før pølsepakka er tom!! Jeg får ikke en ny pakke på Rema1000 om det går tomt for pølser… jammen må jeg betale for den. 

Og ikke kommer jeg langt med å anklage dem for brudd på ytringsfriheten heller….!   

MAKAN!!

                                                                    

Så til plateselskaps verdenen.

De fleste - og tyngste - plateselskapene globalt, kom på etterskudd ifht de mulighetene som ny teknologi bød på. Og det kan sikkert være mye i anklagene om ignoranse m.m.  Men likevel - dette dreier seg ikke nødvendigvis kun om å være ignorante og "bakpå", men også om den generasjonen som satt i lederposisjoner når "pirat nett-sjappene" tok av for fullt. Selve utgangspunktet for at vi nå har fått endringene i åndsverksloven. Satt på spissen vil jeg påstå at denne generasjonen ikke hadde forutsetninger til å tenke innovativt på data og internett som lovlig og  forretningsmessig distributør av musikk. Ei heller ha fantasi stor nok til å forestille seg mulighetene som lå der. 

PC var en skrivemaskin og et mulig dokumentarkiv. Men helst tok de utskrift og satte den inn i permen på hylla. Da var man sikker på at intet forsvant. Internett var et sted for å hente informasjon, så langt det lot seg gjøre utfra hvor mange som hadde funnet ut at de skulle bruke internett som en markedsføringsplatform. At noen fant ut at de skulle laste opp musikk og distribuere dette - faktisk - over hodene på dem, ble litt som å skulle fange ei flue som forstyrret nattesøvnen. Musikk var og ble selvfølgelig fysisk-  i formatet CD/LP.

Det var da - men ikke nå lenger.

Generasjonen født på 80/90 tallet er mer "hands on" siden de har vokst opp med datateknologi og internett. De kan ikke forestille seg en verden uten dette.  De fleste som jobbet med salg og distribusjon i "den gamle" platebransjen var oppvokst i en annen tid. Vi ser forøvrig stadig eksempler på at dette er høyst reellt argument også i andre bransjer.  Man makter ikke å følge med- eller forestille seg muligheten i den stadig raskere utviklingen. Den yngre generasjonen har ingen problemer med dette overhodet. Derfor tilkommer nye høgskoleutdannelser, som f.eks.  "IT basert bedriftsutvikling". Yess..?? Dette studiet har tilkommet fordi man nå ser at dette er et behov.  Det kom ikke FØR man har forstått dette.  Er det da så vanskelig å forstå at musikkbransjen ble hengende etter?

Det triste er bare at konsekvensene er så store for denne bransjen. Den ene skyldes at  så mange har en holdning til at idèer ( som jo er musikkens råvare) skal koste minimalt, helst være gratis, og skal brukes etter eget forgodtbefinnende.

Får de ikke lov til dette anser de det som brudd på ytringsfriheten.... du verden....

Når kritikken mot platebransjen kommer fra generasjonen født på 80-90 tallet tenker jeg- med største respekt og veldig satt på spissen -  at de har en naturlig historieløshet siden de er født inn i data alderen. Når kritikken kommer fra folk født tidligere enn disse, må jeg medgi at jeg blir en smule irritert.

For meg- og flere med meg vil jeg anta - er det slik at vi som skriver og produserer musikken og vi som spiller musikken, gjerne har vårt fokus, vår ekspertise og utdanning rettet mot dette. Vår energi kan ikke fokuseres mot utvikling av programvare og datateknologi, som både skal gjøre det mulig å produsere OG selge det vi lager. 

Den strekker seg gjerne heller ikke til å skulle være forutseende ifht. hva som vil/bør være teknologisk mulig i fremtiden. 

Her er det ingeniørene har sin arena.  De som finner det meningsfyllt å utvikle teknologi rettet mot vårt fag og de behovene som til enhver tid eksisterer på alle nivå og i alle ledd. Gjerne i samarbeid med oss. Det er ingeniørene som har teknologiutvikling/produksjon som sin ekspertise - OG - utdanning.  Et tankekors er det også at Apple har stått langt fremme - hvis ikke helt først - i å utvikle teknologiske løsninger som spiller på lag med kunstnerne. Det er sikkert ingen tilfeldighet da at de fleste innen lyd og bilde produksjon jobber på Apple platformer.

Ting henger gjerne i hop. 

                                                 Kristin Sevaldsen (komponist) og Richard Bellis (komponist/dirigent)

Vel - så skal det også sies at mange av mine likesinnede nok heller ikke står i første rekke av musikk konsumet siden vi har mer enn nok med å skulle få laget de ideene som vi har i hodet.. Resten av tiden sverger vi gjerne til stillheten.  Da sier kanskje resten seg selv ifht. øvrig nevnte..

Heldigvis - Fremtidens musikkprodusenter og distributører vil stå mye bedre rustet i å møte produktkonsumet med tilpassede lovverk og arbeidsplatformer. Mulighetene og utviklingen vil være en naturlig del av eksistensen.

Så takk! Takk til de som står på barrikadene for å bringe i havn et lovverk som kan beskytte det vi - og fremtidens åndsverk kreatører vil skape- uavhengig av format. Fysisk eller digitalt. For nettet har kommet for å bli.

Fett med kulturhus!

Ja, vi - Olje nasjonen Noreg - er i ferd med å fylles med de feteste kulturhusene vi kan tenke oss.  Det er de flotteste saler med de flotteste muligheter ifht teknikk, utstyr, akustikk og fasiliteter for artister og crew.  Nå kan vi bare sende et stageplot og en teknisk rider, for så å skli rett inn på ferdig rigget scene til konsertdagen. Alt er tilrettelagt for at vi bare kan koble oss opp til eksisterende høytalerflater via egen mixer eller husets.  Det er så smooth..  Noen steder har de også knyttet kulturhuset opp mot et hotell. Det er så vidunderlig med "tøffeljobber" som vi kaller det.  Du kan gå på hotellrommet, slappe av og kle deg til aftenens konsert, og bare "tøfle" tørrskodd rett inn på scenen.  Trenger ikke gå ut av døra. Dra horna inn og ut av taxi til spillestedet.. nada. Tøffeljobb!!  Fett!!  På huset har de egne ansatte i teknisk stab som kan- og kjenner "pakka" slik at vi - nok en gang - kan konsentrere oss om kun å levere fra scenen.  Det er jo helt fantastisk. Teknikerne som følger produksjonen på lyd og lys pleier også å synes at dette er stas.
Gull gigs lissom :)  Top Notch!!  Det er fett å være artist under slike arbeidsforhold!

Og jeg skal love deg: Det er også HELT FANTASTISK DYRT.

Det jeg nå skal skrive er formulert grovt. Det er formulert fra uferdige tankeoverskrifter. Men det sier noe om en situasjon som jeg spår vil bli ytterligere markant i tiden fremover.
Nei - jeg vet ikke sikkert.
Ja - man skal være varsom med å påstå.
MEN - tankene og betraktningene, bekymringen, ligger der.. og ytringsfrihet har visst også jeg...

En av hovedbegrunnelsene til disse tankene er bl.a. min egen erfaring. Og - jeg vet at kolleger rundt om har slitt- og sliter -  med å få betalt for jobber de har gjort pga. at det er vanskelig å få inntjening på turneproduksjoner.

Det er iferd med å skapes arenaer i dette landet som ingen artist har råd til å bruke. Da skal du være garantert at salen - som gjerne har stor kapasitet fra ca 350-1000 og kanskje mer - fylles av billettkjøpende publikum. Jeg understreker FYLLES. Jeg skal ikke begi meg inn på noen regnestykker her. Men enkel matte og enkle stipuleringer tilsier at det er vanskelig å få kulturhuskonserter (eller andre typer uttrykk/forestillinger) til å bære seg. Vel og merke hvis du ikke har et kommersiellt navn.  Da kan det gå riktig bra.  Men hvor mange kommersielle suksesser har vi i Norge da..?  Og - Hva med bredden og mangfoldet i programmet?

Min erfaring tilsier at vi på en og samme turne kan ha smekkfulle hus, kanskje doble konserter, mens det på andre steder knapt er publikum. I de tyngste tilfellene har man kanskje en publikums dekning på 20-25% av salens kapasitet. Med andre ord: UNDERSKUDD! De husene som selger bra, går med til å dekke underskuddet på de dårligst solgte husene. Har man da et snitt på ca 45% publikumsdekning, betyr det at det ikke står seg i særlig grad. Majoriteten av billettinntekten går gjerne til å dekke kulturhus leien.

Altså. La det være klart. Jeg angriper ikke kulturhusene. De har jo ikke bedt om å "bli født". Kulturhusene er et resultat av en tankegang, idè, politikk. De er folkets vilje. Min og Din. Et resultat av et system. Det er jo slik at de færreste kulturhusene har råd til å stå som arrangør- eller løpe risiko på sine programmer. Risiko er ikke et uttrykk man skal operere med i offentlig økonomi. Det er skattebetalernes penger må vite- og kulturhusene er jo som regel kommunalt eiet og drevet. Kommunene har som kjent stram økonomi rundt om, hvor strenge prioriteringer og stram økonomistyring holdes i hevd.

                                                        Vår Jul 2012- Maihaugen  Foto: Gaute Ormåsen

Vel -  Da er det gjerne eksterne produsenter og bookingselskaper som LEIER kulturhusene for en ofte svært stiv pris. De påtar seg absolutt all risiko forbundet med konserten og bidrar dermed til risikofylte programaktiviteter som kommunene og deres befolkning kan smykke seg med og glede seg over.

Kulturhusleien skal jo dekke kulturhusenes lønn til personal, drift og avsetninger til vedlikehold bl.a. Kostnadsdekking av alt dette som gjør det mulig å bare skli inn på scenen for oss som er artister.

The Smooth Factor.   

For produsent og bookingselskap betyr det at før det er solgt en eneste billett,  er risikoen allerede konkretisert .  Utover husleien tilkommer markedsføring, administrasjon, reise, overnatting, diett og artist/musiker honorar (som svært ofte er den minste kostnaden på budsjettet!!!)  Jeg vet om produksjonsselskaper hvor eieren har solgt hus & heim for å betale turnèunderskuddet.
Dette er kjente produksjonselskaper som opererer med kommersiellt suksessfulle artister.  OG ENDA, er det ikke mulig å fylle hverken kulturhus eller kirker slik at konsertene eller forestillingene bærer seg.

Men der står nå kulturhuset da... og blomstrer... Skinner fantastisk og er gjerne et monument i sin kommune. Arkitektur, beliggenhet, fasiliteter, personalstab, alt.... Fantastisk..!!
Men min spådom nå er at vi gradvis vil vi se at artistene drøyer... Bookingselskapene drøyer.... Produksjonsselskapene drøyer....  Kulturhusene må stramme inn på sine drifts budsjetter. Staben innskrenkes. Kommunene må fortsatt betale byggelånet til kulturhuset og driftskostnadene lys og oppvarming. Velikehold. Det er også begrenset hvor mye man kan internfakturere kommunale virksomhetsområder som "leier" sal og fasiliteter til egne evenement.  Hører jeg Kulturskolen?

Flaggskipene står der...  men -
Hvem i himlens navn skal fylle disse husene?
Og hva slags innhold skal de fylles med?
Tenk på alle de millionene som bevilges fra stat og region/kommune - og gjerne private investorer - for å få disse kulturhusmonumentene opp og stå. Men hva er et kulturhus uten innhold da??
Skal ikke de profesjonelle ha adgang?  Men hvorfor skal man da ha kulturskoler og kunstneriske utdanningsinstitusjoner hvis det ikke er en bærekraftig utvikling også innenfor de kunstneriske virksomheter og arenaer.  Hva i hulan er det vi holder på med??
Er Oljenasjonen NOREG bare en jævla sysselsettings institusjon??  Vi må jo ha noe å gjøre mens vi går her på kloden og sykemelder oss når vi får en flis i fingeren...
JA!! NÅ var jeg stygg!!!

I byggeperioden har jo det lokale næringslivet og flere til fått hyra si. Murer, snekker, elektriker, arkitekt, ingeniør, møbel selgeren, akustikeren, leverandøren av lyd, lys, data og annet nødvendig utstyr.. lista er laaaaaaaaaaaang. Knall!!  Folket har jobb og folket vil bo. Skattepengene kommer inn til kommunen. Nok en gang, The Circle.  Men kulturarbeideren, artisten, kunstneren, har pokker ta meg ikke råd til å leie seg inn for å kunne gjøre det denne er skapt til. Har høy og kostbar utdanning for... Vi må altså - jeg gjentar - LEIE OSS INN for å gjøre jobben vår.  Men alle andre har blitt LEID for å gjøre sin..  Jadaaaa.. Banal og primitiv fremstilling. I Know!! Jeg vet det så alt for godt.

Intensjonen og tanken bak disse flotte husene er alle GODE. Velvillge. Hjertebra.  MEN - når så innholdet skal stables på beina finnes det ikke penger til å betale artisten og produksjonen.
Artisten må veldig gjerne leie huset og ta all risiko. Kulturhuset bistår gjerne med markedsføring i sine PR-kanaler. De bistår gjerne med teknisk personale. De bistår....  You know... the circle....  

Hva skal Norge med artister egentlig...?  Hva skal Norge med kunstnere...?  Kulturbudsjettene går jo ikke til å lønne oss... De går jo til å bygge kulturhus og drive kulturbyråkrati, og støtte noen festivaler her og der.. og... tja....   Billettpengene dekker jo husleia...slik at kulturhuset får dekket sine kostnader osv. osv.

njæææææ...... vet ikke helt jeg...

Men spelle må jeg...  men sliter med flisene om dagen.  Må få bestillt meg noen flere bokser.
Her om dagen betalte jeg drøyt Kr 200 for en boks med 5 fliser. De funker ikke optimalt noen av dem.. Så da må jeg bare få bestillt flere bokser.
Er jeg heldig funker ei av flisene i hver boks..

Å spille holder meg frisk. Dermed bruker jeg ingen av statens penger på psykiatri og helsevern.
Å?? sier du nå...  Ja, sier jeg da. For, å være kunstner- og utdanne seg til det,  er jo sykt...
Rein skjær galskap.

Så... jo'a.    Sola skinner.  Sane with the Sun.

*

I Skyggeland kan man gjemme seg....

Ja, i Skyggeland kan man virkelig gjemme seg.  Ingen ser en, ingen hører en, ingen vet hvem man er, ingen hører hva du har skapt og kommer til å skape. Her kan man lulle seg inn i sin egen verden uten noen form for forstyrrelser.  Tror man...

Så viser det seg at det er fullstendig feil. Virkeligheten inne i hodet er jo en virkelighet, ja - Men den eksisterer kun i mitt hode. Skyggelandet eksisterer kun i mitt hode. Og jeg blir så overrasket hver gang noen er på besøk i Skyggelandet og kan fortelle meg at min virkelighet ikke stemmer overens med turistenes oppfatning av tingenes tilstand. Skulle faktisk tro jeg var en Nord-Koreaner. Beskyttet fra verden og den globale virkelighet. Men - det er jeg altså ikke. Her jeg sitter i min kåk ved Mjøsens nordlige bredd. I hjertet av Innlandet i et av verdens rikeste land...

Det viser seg at mange vet om min musikk, om meg som saxofonist, om hva jeg har gjort og ikke gjort..
Men - i Skyggeland henger dette ikke sammen med det faktum at denne "fantastiske saxofonisten" faktisk ikke makter å få til jobber. Den delen av jobbingen har latt meg møte veggen, og et realt "smell" har klemt inn alt av mot, lyst, og handlekraft.

Men det er utrolig hvor mye næring det er i å møte noen mennesker man har sett opp til i årevis, for nettopp hva de utretter og presterer kunstnerisk, og som gir uttrykk for at de kjenner til meg og kvaliteten på arbeidet mitt.   Mulig dette virker litt patetisk og selvopptatt. Og ja - da må det bare være det. Jeg trenger å komme til bunns i disse tankene og få tilbake "stå på trøkket" som bare har rent ut av meg som en foss det siste halvannet året.  Forlatt meg i en helt uttørket tilstand....

Da Dag Stokke døde raste en vegg ned i min musikalske tilværelse. Verden ble med et veldig trekkfull, kald og utrygg.  Han var alt for meg....kollega, venn, mentor, samtalepartner og jeg var det samme for ham. Vi hadde en helt egen groove.  Hva jeg skal putte i den nye veggen som må gjenreises har tatt - og tar fortsatt - mye tankekraft. For ikke å snakke om hjertekraft. Hva vil jeg nå...?  Hvor vil jeg...? Og med hvem....?  Helt alene, bare meg og saxen..? Sammen med andre musikere...?

De seneste dagene har jeg følt at litt av lyset har kommet tilbake til meg...  og det har det jo vitterlig. Solen skinner på Mjøsisen i dobbelt forstand.  Sakte kjenner jeg at det brer seg et behov for å så noen frø... forske på noen stemninger... Men, dette behovet skal ikke stresses. Det skal skjermes, tas vare på, gjødsles, vises en kjærlig hengivenhet..  Skaperkraften har begynt å venne tilbake til meg. Men den er ikke helt hjemme enda...  I mellomtiden skal jeg se film, lese bøker, lytte innover i meg selv, lytte til ny musikk.  Jeg har i de siste dagene oppdaget en fantastisk dame fra Russland; Inna Zhelannaya.
Hun kombinerer armenske folketoner med et utrolig spennende sound. Prog, Rock, Electronica. Jeg er helt- og fullstendig- hjemme i dette lydbildet og tonaliteten i materialet. Og vet du hva..??  Hun har med seg en saxofonist, som tillater seg å spille laaaaange toooooner.... og kjører på med clean lyd såvel som effekter. Ah...!!!!  Opptur!!

Skaperkraften må gjødsels med inspirasjon.  Jeg var nettopp i Tromsø.  Der så jeg mange flotte filmer under filmfestivalen TIFF  Masse gode venner og en natur som tar helt pusten fra en.  Denne byen har også et helt eget groove. En helt egen "feel". Hver gang jeg kommer dit "tar den meg" med en gang.  Og jeg lar meg hylle inn av denne byens groove uten noen motstand. Det er noe med det arktiske som vekker en gjenklang i meg. Kanskje har det noe med min formor fra Grønland... at det renner inuitt blod i årene mine...

Så får vi se hva våren måtte bringe av "gjødsel" for skaperkraften. Studiene er ihvertfall fantastisk spennende. En strålende gjeng av medstudenter, og jeg har fått nettopp det jeg ville. Innblikk i en ny bransje og ny verden. En verden som kan gi meg nye perspektiver, kunnskap og ideer til hvem jeg skal være videre. Hva jeg skal gjøre videre. Hvor jeg skal gå... *

Hvile i arbeidet...

For første gang på veldig lenge er avtaleboken helt blank. Vel ikke helt blank - da det er satt av dager til studiesamlinger på HIL og i kjølvannet av dette blir det jo masse å gjøre. Nei dette betyr at det for første gang på lenge ikke er satt av tid til spillejobber. Det er ikke en spillejobb i sikte faktisk...

Bekymringsfullt?  tja...  det er jo forsåvidt det.  Men jeg har kommet til et punkt hvor jeg ikke orker å skrive og ringe til arrangører, festivaler, klubber for å prøve å få spillejobber.

Hele tiden face avslagene. "Vi finner ikke plass til deg og prosjektet ditt i vårt program" er en velkjent svartekst. Hvis det da i det hele tatt foreligger noe svar. Enten på mail eller på telefon.

Når jeg møter folk og publikum er tonen en helt annen; 

Hvorfor har vi ikke hørt om deg før da?  

Hvorfor ser vi ikke deg på TV? 

Du har vel fått masse festivaljobber i sommer?

For publikum er det vanskelig å forstå at jeg som jobber så hardt ikke spiller "over alt".

Det er for de fleste en naturlig sammenheng mellom hardt arbeid og resultat.

Vel - det gjelder ikke i min bransje. 

Joda, jeg har nettopp lagt bak meg en lang og fantastisk juleturnè. Dette er veldig stas og bringer inntekter for en god stund fremover. Jeg kan dermed hvile litt. Ihvertfall i prinsippet.

Men jeg kjenner jo at jeg kan egentlig ikke det.  Hva skal jeg gjøre....?  

Kjøre på enda en sesong med mailer og telefoner til arrangører, festivaler og klubber og høre om de kan være interessert i meg og min musikk?  

Kjøre på med enda en sesong med "Det er ikke plass til deg og ditt prosjekt i vårt program"? 

Når jeg tenker på det blir jeg kvalm...

I morges våknet jeg veldig tidlig.  Jeg stod opp og begynte dagen med å rydde i leiligheten. Få vekk kofferter og sceneklær som har blitt liggende pga. at juleinfluensaen også inntok dette huset. 

Jeg skal egentlig skrive eksamensoppgaver, men følte veldig behov for å få unna meg "dritten". Få koffertene opp på skapet igjen. På med vaskemaskinen! Turnè ferdig! Reint gulv! Nytt år!  Da er det tankene om kommende inntektskilder dukker opp.  Dette kjente "kjøret" som ligger i meg. Drive på! Drive på!  Men hvorfor i helvete skal jeg Drive på! når det ikke skjer noe... når det ikke gir resultater..

Hvorfor dette misforholdet mellom hva publikum TROR og hva som faktisk er REALITET.

Jeg er midt i et studie nå.  Filmmusikkomposisjon. Veldig bra. Strålende gjeng medstudenter. Spennende diskusjoner.  Veldig givende.  Men det er et deltidsstudie.  Følgelig ligger det i kortene at man har en jobb ved siden av. Jada....  Jeg merket jo det i julerushet at jeg hadde jobb. Da gikk den nemlig fullstendig utover studiet, men sånn er det.  Når jeg nå ikke har noen spilleoppdrag i sikte ligger jo alt tilrette for at jeg virkelig kan nyte å være student. Jeg kan hvile i arbeidet.  Men hvorfor klarer jeg ikke det?  Hvorfor pålegger jeg meg selv dette kjøret?  Eller for å si det på en annen måte; hvorfor kan jeg ikke bare skru av kjøret og nyte at jeg skal studere og få nye input?

Det er vel på tide og la seg selv få et pause fra alt.

Jeg trenger å se en ny veg for saxofonisten og hennes musikk. 

Hun er nemlig helt utkjørt... Har møtt veggen...  Klarer ikke å skulle gjøre alt selv lenger...  Alt fra å skrive og produsere musikk til å arrangere konserter og til slutt betale for å spille.

Jeg må bare slippe taket...  finne igjen gleden i behovet for å uttrykke meg musisk.

Finne et rom og en arena som har plass til meg på programmet.

Jeg aner ikke når det vil skje... men en gang...

Til da skal jeg hvile i arbeidet...jeg må bare...

*