Jeg også undres....

Ja, jeg også undres... men ikke så mye på hvorfor. Nei, snarere undres jeg på hvorfor enkelte ikke ser verden utenfor sin egen navle. Selv tilstreber jeg hele tiden og ikke være fordomsfull, ikke være trangsynt, ikke se mine foreløpige svar som de endelige. Hele tiden forsøker jeg å være i bevegelse og se verden gjennom nye øyne. Kjenner jeg på et snev av noen av de ovennevnte egenskapene går jeg i meg selv, eventuellt snakker med folk som har kunnskaper. Og jeg understreker; jeg forsøker.  Det er ikke dermed sagt at jeg lykkes alltid.

Nå undres vel du som leser på hva som foregår i hodet mitt i dag?
Hva er dette for slags innledning?
Jo det skal jeg prøve å komme frem til gjennom de følgende skriblerier.

Jeg lever alene. Jeg har kommet frem til at slik livet mitt har vært- og er, har det å leve alene vært det enkleste og beste. For meg. Men jeg tror også at det har vært ganske greit å forholde seg til for mine barn og for min familie forøvrig. Mitt privatliv er rolig, stabilt og uten de store overskrifter. Ihvertfall de to siste årene har det vært slik. Frem til høsten 2010 var det en helt annen story, men jeg red orkanen av og står nå trygt på land. Mitt profesjonelle liv derimot lever sitt eget dynamiske liv, med tidvis større overskrifter og tidvis "absolut största möyliga tyssssstnaaaad".
Og ja - alt er relativt.

                                                                                                                         My View   foto: KrS

Min mor var svært ung da hun fikk meg, og jeg vokste opp hos mine besteforeldre. Med skogen som nærmeste nabo og mye frihet, var det rom for masse kreativitet og fantasi i barndommen. Jeg har alltid trivdes i eget selskap. Ensomhet er ikke noe som har plaget meg hverken i barndommen eller i voksen alder.  Jeg har erfart at man kan være mer ensom i ulike grupperinger og relasjoner enn i eget selskap. Skjønt, det å kunne gå på kafe og treffe en hyggelig kollega er ikke alltid like enkelt her jeg bor. Det spontane møtet med kolleger ligger ikke like lett tilrette her. Da må man planlegge, booke tid nærmest.. Og nettopp dette kan gjøre at jeg til tider føler meg ensom, men da i et faglig og profesjonellt perspektiv. Ikke personlig.

For ca 15 år siden samlet jeg sammen et nettverk av kvinnelige musikere. Vi hadde et par samlinger med utgangspunkt i storbandbesetning hvor vi spilte låter og arrangementer som noen av jentene hadde skrevet.  For meg handlet dette i bunn og grunn om at jeg følte meg alene som musiker og kvinne. Det var vanskelig for meg å kontakte gutta og høre om det kunne være muligheter for prosjektsamarbeid.
På et vis føltes et tryggere og mer tilgjengelig å skulle kontakte andre jenter. De var liksom mer i samme båt. Ut fra dette nettverket kom det to band, Vision Orchestra og Jazz2000. Disse to la igjen grunnlaget for enda flere konstellasjoner og forgreninger og selv ble jeg senere invitert inn i et band som fikk navnet Womens Voice.  Dette bandet bestod av kvinner. Men ikke bare av kvinner. Mødre, koner, single, barnløse, fraskilte, men alle var musikere og låtskrivere. Det særegne med dette bandet var at de færreste kom fra Norge. Vi var kun to herfra, mens de andre kom fra Israel, Frankrike, Tanzania, Zimbabwe med ytterligere forgreninger til Algerie og USA.  Dette var et internasjonalt prosjekt som hadde hele verden som sin arena. Jeg var heldig som fikk være en del av det og lærte utrolig mye iløpet av tiden jeg var med.

I 2007 startet jeg min solokarriere og satte sammen mitt første band iforbindelse med utgivelsen av mitt første soloalbum Impressions Jeg hadde da i lengre tid vært opptatt av "kortreist musikk" i betydningen av å etablere et nettverk og samarbeide med profesjonelle musikere og studio i min egen hjem region. Med Gjøvik/Toten og Hamar som nærmeste nabo, visste jeg at det var et vell av fantastisk dyktige folk mindre enn en times kjøring unna. Hvorfor skulle jeg da måtte dra til Oslo for å finne folk å samarbeide med? Følgelig ble det naturlig for meg å engasjere musikanter som bodde i nærheten. Dag Stokke, Ronni Tekrø, Jørn Fodnestøl, Freddy Wike og Herman Schultz for å nevne noen. Senere kom Lewi Bergrud, Jon Anders Narum, Martine Lund Hoel, Tina Lie og Camilla Granlien inn i bildet. Jeg kunne nevne enda flere også, men lar det være med dette. Alle strålende musikere og mennesker. Men som dere ser, det er få kvinner nevnt her.. og ja, det er fortsatt få kvinnelige instrumentalister her hvor jeg bor. Ikke mange kvinnelige bassister og trommiser for eksempel. Følgelig blir uttrykket kortreist musikk et annet prosjekt. En annen agenda.  Likevel, det handler fortsatt ikke om at jeg lever alene.

Noen menn jeg har jobbet sammen med, synes det er rart at jeg er single og foretrekker det. Enkelte har åpent dristet seg til å spekulere på min seksuelle legning siden jeg har jobbet med så mange kvinnelige musikere. Jeg har jo tross alt spillt i rene jenteband. Kan DET være årsaken til mitt aleneliv?
Jeg er så heldig å ha mange homofile venner. Faktisk er noen av mine absolutt beste og nærmeste venner homofile. Jeg har ikke så mange lesbiske venninner, men veldig mange gode bekjente som jeg har vært ute på byen sammen med flere ganger.

Så da kommer det! Dagens poeng:
Jeg påstår at det aldri noensinne har vært stillt spørsmål om mannlige musikeres legning om de lever alene og spiller i "gutteband". Ei heller deres alder.

Jeg skal ikke ta fra dere gleden av å reflektere over denne påstanden.

Selv blir jeg bare.... ja, hva blir jeg..?
Vel - Jeg er veldig glad for at jeg lever alene og har full råderett over min tid. Har jeg lyst til å tenke lange tanker og hvile blikket på Mjøsas vakre islagte bredd, gjør jeg dette med god samvittighet.
Noen av mine verste kamper har jeg stått i og utkjempet alene. Noen ganger med god hjelp av kunnskapsrike venner. Men jeg har stått i det og måttet være drivkraften alene, og jeg har landet på begge beina. Klokere, sterkere og fullstendig uavhengig.
Undervegs har det kommet nye låter, nye idèer.
Jeg har vært- og er - der jeg skal være og går videre dit jeg skal.

En synsk sa til meg at jeg skulle ikke leve alene resten av mitt liv, da i konteksten "livspartner".
Selv tenker  jeg ikke på det.
Det er ikke noe stress. Jeg trives med å være i mitt liv, være musiker, komponist, være annerledes enn det mange tydeligvis forventer av en 46 år gammel tobarnsmor.
Ikke lenger ung og håpefull, men voksen og rutinert.
Man trenger ikke være 21 og barnløs for å ha tiden foran seg.
Det kan man også ha som 46.
Hetro eller homo - musiker eller gartner.

Godt Nytt tenke-tanker-år!

Så er det snart jul igjen.....

Det er helt vanvittig hvor fort tiden går.
Nå er det full rulle med forberedelser til årets juleturné - Vår Jul 2012.
Førstkommende søndag setter vi igang med preproduksjon for trede år på rad,
Cecilia, Gaute, Morten og jeg.  "Familien skal på tur" igjen og forhåpentligvis nok en gang glede mange mennesker over hele landet med det låtutvalget vi har funnet frem til for konserten.

I år blir det ganske mye nytt, men fortsatt vil noen av de "gode gamle" være på settlisten.
Som Gaute´s nydelige versjon av Romjulsdrøm og Cecilia's vakre Jul Jul Strålande Jul.  
Vi er en veldig fin gjeng sammen. Masse humor og alvor. Og ikke minst, vi deler en felles platform av trygghet som gjør at vi utfyller og støtter hverandre, på alle plan. Menneskelig som musikalsk.
Å være på turne over så lang tid gjør at man kommer tett på hverandre.  Dette kan jo selvfølgelig bli slitsomt, særlig hvis kjemien ikke stemmer.  Det har aldri vært noe tema for oss.

Det aller første året Vår Jul turnerte i 2009, reiste Cecilia sammen med Christian Ingebrigtsen.
I 2010 kom Gaute inn i produksjonen samt jeg og Dag Stokke.

Dag og jeg hadde arbeidet sammen i mange år og hadde en godt etablert samarbeidsform, følgelig var den musikalske platformen allerede ganske solid på plass i kraft av at man ikke behøvde å bruke tid på å forske frem et musikalsk uttrykk. Dag og jeg kunne bare tilpasse oss sangerne slik at de kunne løftes og stråle med sine fantastiske stemmer.  Det var dermed ikke så mange ting å hensynta musikalsk.
Da kan man jobbe effektivt.  At jeg var glad i Dag var jo ingen hemmelighet. Han var min musikalske partner og vi kjente hverandre ut og inn. Så fort den ene "la ut på et krumspring" fulgte den andre med. Som to jagerflyvere som følger hverandre i luften... vi var hverandres Wingmen i musikken.

                                                                     Vår Jul 2010


Da jeg ble forespurt fra managementet om jeg kjente til og kunne anbefale en keyboardist for Vår Jul var jeg derfor ikke sen om å få Dag øverste på den lista.  For meg var det et alfa-omega at han kunne bli med. Da ville jeg være helt trygg. At Cecilia og Gaute også ble glad i Dag var ingen stor overraskelse for meg.  Alle ble glad i Dag! Derfor var sjokket og sorgen så uendelig hos oss alle når smertene Dag hadde i armen under turnèen visste seg å være kreft. En kreftdiagnose så kald og brutal som den kan bli. Vi var hjemme igjen den 23. desember 2010.  Drøye 4 måneder senere, den 27. april 2011, døde Dag.

                                                                       Dag Stokke

VEGEN VIDERE

Hvordan skulle livet bli nå...?  En viktig vegg var borte fra tilværelsen.. Makter jeg noensinne å bygge opp igjen et samarbeid av denne kaliber?  Heldigvis er jeg skrudd sammen som en løsningsorientert person. Rasjonaliteten gjør at hodet raskt tenker fremover, se etter mulige løsninger. Samtidig som en del av meg bare gir helt opp. Er knust... skjønner ikke hvordan dette skal gå, hvordan jeg skal tørre, finne roen og tryggheten slik at jeg bare kan gi jernet... hengi meg til musikken, bare fly - fordi jeg vet at det er noen der som flyr med meg... *

Gjennom innspillingen av Aftenstemning albumet og Bjørnson prosjektet som jeg har sammen med Camilla Granlien, ble jeg kjent med Morten.  Senere under minnekonserten som ble avholdt på Gjøvik en drøy måned etter at Dag døde, steppet Morten inn som sykevikar for Trond Nagell-Dahl. 

Vår Jul gjengen skulle gjøre et par nummer fra scenen, og siden Trond ble syk kom Morten inn og hjalp oss. Og ikke bare oss, men ALLE som skulle opptre under minnekonserten. Det var ikke få!  

Det fungerte så bra, og han var den største musikalske helten den kvelden.

Etter denne innsatsen kom han fort opp på listen som aktuell keyboarist for Vår Jul 2011. Vi fulgte spent med i prosessen. Visste det ville være viktig at den personen som skulle overta etter Dag ikke bare ville være en dyktig og fleksibel keyboardist, men også en som ville fungere godt i gruppa. Som kunne være blid selv om det "koker og trøkket er høyt"!

Morten fikk jobben. Og ut på tur reiste vi. Over 30 jobber på en liten måneds tid. Og overalt hvor vi kom, var publikum glade og fornøyde. Det var vi også.... alle på scenen og gutta på teknikken.  Gruppa fungerte veldig godt.  Da Gaute trengte keyboardist vikar på salmekonserten Fra Sjel til Sjel, ble Morten spurt- og han steppet inn. Nok en gang var det leveranse på høyt nivå.  

                                                                  Morten Reppesgård

Jeg er veldig glad for å få lov til å samarbeide med Morten. Han er en knakanes kjekk kar, med stor musikalsk omsorg og stor omsorg for oss igjengen- men også for den fine familien sin på Gjøvik. 

I kjølvannet av at "far" er ute på turne og jobber i lange strekk av gangen, må "mor" holde fortet og passe på de to skjønne små. Dette er den vanskelig delen av å være turnerende musiker. Å være lenge borte fra barna og familien.  Selv har jeg voksne barn nå, men jeg vet hvordan det er... det sitter fortsatt i margen. Og jeg tenker fortsatt på dem når jeg skal ut på turnè. Barnas og familiens trygghet er det viktigste av alt.

Det var sikkert ikke bare enkelt for Morten og skulle overta etter en så markant skikkelse som Dag. 

Jeg tror vi alle følte på en veldig ydmykhet over Morten i forhold til dette, og jeg håper vi maktet å uttrykke det overfor ham også. Det var viktig at han var komfortabel og følte seg velkommen og ønsket.  Noe jeg er sikker på at vi lykkes med, for nå skal vi på tur igjen... hele "familien"! 

Cecilia, Gaute, Morten og jeg..   

Det blir fint det!

Nå er det greit.....

Denne helgen spilte jeg på Dølajazz sammen med The Millionairs. Endelig...!
Ett år etter at albumet Transit ble sluppet, og bortimot to år siden vi var i studio.
Ergo - nesten to år siden vi spilte låtene sist.
Tiden går sannelig fort...

Det var veldig hyggelig å bli invitert til Dølajazz i år. Sannelig synes jeg det... og hvilken mottakelse av publikum!! En fullsatt Cafe Stift med fantastisk høy stemning.  Tilrop og jubel under "oppe-låtene" og "så stille at man kunne høre en knappnål" under "nede-låtene...." Fantastisk.... Og som vi koste oss på scenen. Det er ikke til å stikke under en stol at nervene var en smule på  høygear hos oss alle.
Dette var jo den første jobben vi gjorde ever. Både som band og med fremføring av musikken for et publikum. Kicket raste gjennom kroppen da vi starta soundcheck. Herrrrrligheeet!!! For et lydbilde!!
Til da hadde vi jo stått på øverommet, med litt stusselig lyd fra et sanganlegg, plast stikker på trommesettet som slett ikke låt som Hillestads eget og et bassanlegg som heller ikke låter som Antonsens... Vi hadde rett og slett ikke hatt lyden vår skikkelig på plass før nå...  KICK!!!

                                                                                                    foto: Øystein Nordås
Nervøsiteten ble heller ikke mindre da de ringte fra NRK P2 og bad om å få gjøre et opptak av konserten.  WHAT??!!   Selv var jeg på trening og hang med beina oppi en slynge da telefonen ringte. Jeg hadde hands-free fordi jeg hørte på en låt som jeg skulle gjøre sax pålegg på, følgelig var det uproblematisk og ta telefonen. Skjønt, jeg nølte litt... kjente ikke dette 23-nummeret..   Så da Kjetil Bjørgan presenterte seg og sa hva det gjaldt, måtte jeg be om time-out slik at jeg kunne få beina på gulvet.... :D    ... tenke seg til...!!!
Det var en veldig hyggelig prat.  Og jeg bad om å få konferere med resten av bandet før det ble tatt en beslutning.  Altså... 1. konserten, 1. gang vi spiller låtene - OG SÅ VIL DE GJØRE NRK OPPTAK!!
Jeg roet meg fort ned. Tenkte at dette ville være en fin mulighet til å få spredd musikken, få synliggjort vår tilstedeværelse for et nasjonalt publikum, og kanskje ville dette hjelpe oss i å få flere jobber utover vinteren.  Det er jo lov å håpe...!

Vi gikk for opptak, og alle ble positivt overrasket over hvor ok det låt. Sånt er jo fint, da....!
Masse glade og blide mennesker har øst sine komplimenter og gledesutbrudd utover oss alle i bandet. Vi er kjempe takknemlige for at det gikk så fint...på alle måter.

Ikveld skriver vi tirsdag, og Jazzklubben har hatt sending på NRK P2.  Jeg var varslet om at de ville sende et par låter fra konserten samt et intervju.  Under denne sendingen hørte jeg også utdrag fra noen av de andre konsertene under festivalen. Da hører jeg kontrasten ifht hvordan jeg har skrevet og hva de andre holder på med. Det skiller seg ut... veldig.... og nei, det er nok ikke sånn jazz det jeg holder på med.  Har forsåvidt visst det lenge jeg, men det er noe med influensen og den musikalske orienteringen som har en solid dose forankring i jazzen. Men det kommer ikke ut som det... som akustisk bass og piano, med syngende vintage trommer og Coltrane-skalaler i fingrene som igjen preger uttrykket.

Etter at det første solo albumet mitt Impressions kom ut i 2007, ble jeg først litt sjokkert over at jeg ikke ble betraktet som jazzmusiker. Hvorfor ikke det...? Molvær blir jo det...?!
At musikken min ikke møtte aksept hos jazzNorge, tross gode kritikker.
Jeg har brukt masse tankekraft og energi på å forstå dette... finne ut hvorfor...  Har også vært veldig lei meg til tider fordi jeg har følt meg veldig utenfor...  Men samtidig har jeg møtt aksept hos publikum. Et stort publikum, både innenlands og utenlands. Som har berømmet tonen min, som har berømmet musikk, spillestil, alt....men likevel har jeg følt meg så liten og ubetydelig. Nesten uglesett... nesten ingen bookinger hos festivaler, eller jazzklubber.  Dette tiltross for at jeg trodde det var her jeg hørte hjemme...

Dette har også skremt livskiten ut av meg. Og lenge har jeg båret med meg angst for å spille, spesiellt hvis det var "aksepterte" jazzmusikere jeg skulle spille med- eller de var i rommet.
I vinter tok jeg et grepa tak i meg selv....jeg kan ikke ha det sånn. Jeg har like mye rett til å skrive, spille og være den jeg er som musiker og komponist, som alle andre musikere. Kredibel eller ei.... Og hvem definerer hva som er KRED??  Jeg er da i det minste ærlig i mitt uttrykk. Det er ektefølt og kommer fra hjertet. Dem det når inn til merker det. De er også flinke til å fortelle meg det. Da blir jeg glad... og tenker at "nå har jeg gjort jobben min. Nå har jeg gjort det jeg er her for å gjøre. Spille fra hjertet og gi fra sjelen".

Som jeg har sagt tidligere, tittelen på det siste albumet TRANSIT er nettopp hva det er. Transit, en midlertidig landing på nettopp denne musikalske øya. Hvor ferden skal gå videre, vet jeg ikke helt enda. Men - jeg håper da vitterlig at vi skal få noen flere jobber med The Millionairs og få bringe disse låtene frem til et publikum som har lyst til å høre melodier og ymse musikalske krumspring - som også kan kalles improvisasjon - .  Ja - man kan faktisk improvisere selv om man ikke spiller jazz...  Bach var vel en av de største improvisatører vi har hatt på denne kloden....

I et par dager nå har jeg gjort saxpålegg til en demo. En skikkelig hip pop låt. Måtte finne frem igjen altsaxen min som har stått i en krok i flere år... Tenk, den låt som ei kule!! Så glad jeg ble!! Og så moro det var å jobbe med denne poplåta!!  På radioen ble jeg intervjuet på Jazzklubben og NRK p2 og i mitt hjemmestudio gikk det i pop og skikkelig amerikansk LA tweeka altsax lyd.   Jeg ler...! Veldig moro!!

Jeg innser at min musikalitet ikke er begrenset til en stilart. Til en disiplin. Ja, jeg er saxofonist, men det trenger ikke entydig bety at man er jazzmusiker. Særlig ikke når JazzNorge ikke later til å mene at er det jeg holder på med. Men det å høre min musikk parallelt med det som er innafor, gjør at jeg nå forstår og aksepterer. Når så det er sagt; -  Dølajazz har anerkjent meg i år. Faktisk veldig grundig også, både fra styre, publikum og media.  Dette er jeg veldig takknemlig for. Det jeg skriver her er ikke ment som å undergrave festivalen og deres programråd. Snarere tvert imot. Det viser bare hvor stor en musikalsk plattform og program profil kan være, hvor mange uttrykk man faktisk kan få inn, og hvor tolerant man som programmerer faktisk kan være.  Det jobbes med improvisasjon, og influensen fra jazzen er meget sterkt tilstede.  Men innovativ jazz er det ikke det jeg holder på med - i denne omgang. Skjønt, en signatur og noe eget er det....og publikum begeistres. Dessuten var be-bop innovativt på 40-tallet.....

Så får vi se da vettu.... hva som skjer i fremtiden.  Jeg er i allefall musiker, og kreativiteten bobler.
Jeg håper jeg slipper å skrive ut fra intellekt. Skjønt, det fikser jeg....  Men hjerte er best.
JazzNorge får fortsette å verne om sin disiplin og de som innoverer.
Jeg skal innovere utfra mitt eget hjerte og eget musikalske univers. De som bryr seg følger med meg videre på ferden. Jeg har en følelse av det blir en spennende reise videre, også etter denne erkjennelsen av å ikke være innovativ jazzmusiker, eller bare jazzmusiker...  Det er så mye spennende kulturer, uttrykk og musikalske lyder og tonale verdener der ute.  Jeg bare gleder meg til å smake på så mye av det jeg rekker...

Nå er det greit..... Helt greit faktisk.

Kneel down and lift people up....

En i bybildet har gått bort. En mann som for meg har utstrålt stor kunnskap, ro og verdighet.
Som hadde et type ansikt hvor man kunne se at det alltid lå et smil på lur. Et type ansikt som viste at han hadde sett livet på en annen måte enn vi her oppe i nord hadde gjort. Han var en mann jeg alltid har lagt merke til, og som jeg alltid har beundret. Uten å vite eksakt hvorfor. Men, tror svaret må ligge i dette med utstrålingen. Han var også en av få med sin bakgrunn. Sin etniske bakgrunn. Det var ikke så mange pakistanere som bodde på Lillehammer på 80-90 tallet. Forsåvidt ikke idag heller. Jeg snakker om Yawar H. Bokhari

                                   foto: nrk

Bokhari ønsket seg en økonomiutdanning og reiste til England. Der møtte han sin blivende norske kone Brit. Flyttet senere til Lillehammer og bosatte seg her sammen med sine to barn.  Bokhari startet en bedrift for salg av orientalske tepper, og reiste rundt i Gudbrandsdalen som selger.  På Maihaugen ble han kjent med en mer rural teppekultur her i Gudbrandsdalen, nemlig "fillerya".  Tøyrester som har blitt klippet opp og vevet inn som litt tjukkere ryer og tepper som luner ned vinterkalde gulv.  Her så han en forretnings ide;  Han etablerte en fabrikk i Sulantown Pakistan hvor de skulle produsere nettopp filleryen. Denne brakte han så tilbake til Norge og andre steder.  En forretningsidè som ble svært suksessfull og som ga mange arbeidsplasser i Sulantown.

En annen hjertesak var utdanning. For barna til arbeiderne på ryefabrikken startet han egen skole hvor særlig små jenter kunne få utdanning. I dag har over 1000 jenter fått skole, gjerne som de første jentene i sin familie noen sinne.  Dette skaper igjen store utviklingsmuligheter for dem og deres fremtid, for deres barn og for bysamfunnet de lever i. For Pakistan. For verden.

Jeg hadde gleden av å møte Yawar Bokhari på et arrangment i regi av Amnesty. Det ble med denne gangen, utover de gangene jeg har sett hans strålende skikkelse i bybildet. Det ble et møte som sitter i meg. Jeg kjente at han var viktig på en større måte. Og faktumet av at jeg har jobbet med en pakistansk sufi/qawwali sanger- Sher Miandad Khan, gjorde ikke vårt ene møte mindre spennende.
Vi hadde en felles bekjent.

Nå har han gått ut av tiden. Men hans arbeide står der og har skapt et livsgrunnlag og fremtidshåp for tusenvis av mennesker. Han har levd fra hjertet. Vestens og østens media polemiserer og propaganderer igjennom en slags relegionskonflikt mellom kristne og musilimer. Den lille dødsannonsen i lokalavisen GD ga en siste hilsen og ord jeg vil bære med meg;

THE GREATEST RELEGION OF ALL IS TO

KNEEL DOWN AND LIFT PEOPLE UP

*

takk

Les mer om Yawar Bokhari:

- LAMS    (her kan det også etableres kontakt for å støtte arbeidet for barn og utdanning)

- Plan Norge prisnominasjon

Også jeg som trodde.....

Ja, også jeg som trodde at jeg skulle bli en flittig blogger!
Det har vist seg å ikke stemme.. skjønt, helt overraskende var det jo ikke.
Å skrive noe bare for å skrive visste jeg ville bli en utfordring. Det er jo ikke til å underslå at vi lever i et samfunn med en overflod av informasjon. Informasjon av ymse karakter og - ikke minst - kvalitet.

Så hva gjør jeg nå da?  Jo, jeg skribler.. prøver å finne en god unnskyldning - ihvertfall overfor meg selv - på hvorfor jeg ikke har blogget på en evighet. Vel - evighet?  Et par måneder. Men klart, i dette lynkjappe multimediale hyperabsorberende samfunnet vi lever i, er jo et par måneder som et knips. Egentlig. Eller, egentlig ikke. Det er er par måneder.. ca 60 dager.. det er kanskje heller leeeenge siden..
I am sooo last month. Men heller det enn sooo last year.  Eller... ?  Vet du hva? Jeg bryr meg faktisk ikke. Det må blogges når man føler for at bloggen er der du skal være, for en stakket skrivende stund.
For å dele de tanker som måtte ha hopet seg opp siden sist. Om det er en dag, en time, en uke eller what so ever av tid og periode.

Vel, tankene mine har ikke akkurat hopet seg opp heller. De sleper seg langsomt avgårde. Jeg dytter ut alt av tanker som jeg ikke ønsker å ha noe mer med å gjøre. Ønsker heller velkommen tanker som kan tilføre meg nye impulser, idéer. Tanker som inviterer meg inn i noe som er lystbetont. Impulser som viser meg noe som er verd å kanskje la tankene gå fort for. Impulser som gir meg glimps av hva jeg skal bruke krefter og evner på fremover. La gammelt fare.... meditere.

Det er ikke til å stikke under en stol at jeg nå er moden for å ta imot ny kunnskap, studere mer, lese, tilegne meg nytt som kan bidra til å utvikle meg. Komme meg videre. Se nytt "land".
Tidligere i vår, tror det var i april, så jeg en annonse om at det skal bli et filmmusikk komposisjons studie på Høgskolen i Lillehammer. Jeg bare visste - med en gang - at DETTE er noe for meg. Dette VIL jeg. Tankene mine løp lynkjapt inn i de bakre arkiv reoler i hjernen for å komme på hva jeg kunne frembringe av tidligere arbeider som kunne gjøre meg relevant som søker.
Faktisk tok det ikke mer enn et brøkdel av et sekund. Jeg visste hva jeg skulle vise frem ganske så umiddelbart. En annen del av søknaden var et to siders essay om meg selv, hvorfor jeg søker, forventninger osv.  Vel - kort fortalt. Jeg kom inn, som en av seks. Da det var klart merket jeg at jeg ble jublende glad. Den følelsen av noe som er lystbetont, som du vet er bra for deg, som skal gi deg et rom for utvikling og ny kunnskap. Nye venner, nye kontakter, nye muligheter og ikke minst. Som komponist går man gjerne ikke ut på dato. Man modnes, blir bedre og bedre. Teknisk, dramaturgisk, kunstnerisk, i det hele tatt. It's a world out there... og jeg ser veldig frem til å sette mine første steg inn i denne verden for fullt. Ikke bare trå den ene skoen på terskelen.

At jeg går inn i noe nytt - betyr ikke at jeg kaster alt over bord av eksisterende prosjekter, kunnskap og ferdigheter. Min kunnskaps og erfaringsplatform er så heldig at den skal få lov til å utvikle seg videre. Få tilført nye impulser. Få en mulighet til å å fornye - forsegle - forkaste - forvikle - forkvakle - forstumme - fortie - forsnakke - i det hele tatt... all verdens mulige "for"!

Vet du hvilken tanke som dukket opp nå?
JO, jeg bør vel problematisere dette litt. Bekymre meg om hvordan jeg skal få råd til dette studiet. Sette på en slags laber forventning om mine egne ferdigheter og hva jeg skal kunne makte å fremdrive. En slags beskjedenhet. Men jeg skal fortelle deg at jeg ganske kjapt klubba ned den tanken. Jeg har brukt nok tankekraft på å holde meg selv nede. Være redd. Føle meg utilstrekkelig. Ikke være god nok.
Altså. Jeg kom inn - som en av seks studenter - og det var mange gode søkere.
Antallet har jeg dessverre ikke. Det ble bare sagt "mange".

Etter intervjuet stod jeg riktignok som nr 1 på venteliste. Jeg skal innrømme at jeg ble fryktelig skuffet med det samme. Men, etter noen timer med grubling - og tanker som ikke egner seg hverken som tanker eller på trykk - ble jeg enig med meg selv i følgende:

Nei Kristin, du har aldri vært en dedikert film og kino fantast.
Nei Kristin, du kan ikke navnet på mange regissører, skuespillere eller filmkomponister.
Nei Kristin, du husker aldri titler på filmer, låter, plater, bøker, .... i det hele tatt. Navn, ord, tekst er ikke din greie. Men lyd derimot, er din greie. Toner, lyd, rytmer, sound.
Følgelig: når jeg da - naturligvis - blir spurt om både det ene og andre om generelle filmkunnskaper under intervjuet, og jeg blir sittende med flakkende blikk og nølende svar, er det jo ikke rart at de foretrekker dem som -jeg antar - bare liner opp film viten. Som - jeg antar - har refleksjoner om dette og hint om filmverden. Ja i det hele tatt. Skjønt, jeg kan da noe jeg også. Men bare så synd at det jeg vet ikke kom ut av de bakre arkivskuffer i hjernen før jeg var på god veg hjem.

Det var den ene delen av refleksjonen som gjorde at jeg kom litt over skuffelsen. Men - den viktigste grunnen til at jeg kom over det hele, og fokuset på fremtid og det lystbetonte atter var skrudd på plass, var dette: De må ha anerkjent det arbeidet jeg har vist dem eksempler på. Den musikken jeg har skrevet og produsert. Dette må de ha likt og syntes var godt for i det hele tatt og kunne sette meg som nr 1 på ventelista. Mine ferdigheter som komponist og produsent må ha oppvegd kraftig i forhold til mine manglende filmkunnskaper. Når jeg tok innover meg dette ble jeg bare glad. Rett og slett fordi det er musikken som er viktigst. Det er den som skal gjøre jobben, som skal fungere med bildet og handling, som skal bidra til å skape en ønsket stemning. For å få dette til må jeg duge som komponist.
Det gjør jeg! Det fine er at jeg tror på det. Synes det er fantastisk og unne meg selv den klappen på skuldra. Dessuten er jeg - for første gang i livet - kommet langt i erkjennelsen av at jeg faktisk driver med det jeg skal drive med i dette livet. Og da - vet jeg - at det ordner seg.....!

Jeg gir dere et klipp fra Fortelleren (The Storyteller) Arngrim Ytterhus' dokumentar om forfatteren Pramodya Ananta Toer, mannen bak Buru kvartetten og flere ganger nominert til Nobels litteraturpris. Jeg skrev musikken til denne filmen.  God fornøyelse.

Å gå rundt grøten....

Jeg går rundt grøten...
Hodet er fullt av lyd og låtfragmenter. Her forleden morgen våknet jeg av at jeg hadde en fiks ferdig låt i hodet. Men - en del av meg ville fortsatt gå rundt grøten, så derfor tok jeg ikke opp telefonen en gang, bare for å synge den inn- sånn helt kjapt. Som straff "forlot" den meg...

Hva er dette?
Hvorfor skal jeg måtte ha denne ørkesløse vandringen,
i uker før jeg endelig kan hengi meg og skrive for fullt?
Hvorfor frykter jeg dette rommet, "inni grøten"?
Jeg vet jo, at når jeg endelig har "stupt inn" vil jeg ikke "ut".
Der vil jeg være, alltid, hele tiden.
I min lydboble, i min tonale verden, der ingen fordømmer eller mener.
Setter idèene opp mot andres og karakteriserer det som "bra" eller "utdatert", "kjedelig" eller "innovativt".
Alle disse karakteristikkene, parametrene,  ja eller nei. "Synsingen" av andre som gjerne ikke har skrevet en tone selv i hele sitt liv, eller spilt et instrument. Synsingen fra folk med nøkkelposisjoner i musikk- og mediabransjen - om de da har tatt seg tid til å høre og gjøre seg opp en mening - som er avgjørende for om folk flest får tilgang og blir oppmerksomme på det man har skapt. Som igjen er avgjørende for om du får jobber og tilgang til arrangører som vil betale for det du gjør. Denne tankerekken kunne jeg fortsette med i det uendelige. Alle sammenhengene, "kjede reaksjonene".

Hvorfor i hulans navn holder jeg på med dette? Hvorfor utsetter jeg meg for dette?
Hvorfor velger jeg å leve med all denne usikkerheten?
Saken er, jeg har ikke valgt det.
Jeg bare er sånn, ble født sånn.
Allerede på barneskolen, i 4.-5. klasse fabulerte jeg om å bli musikkprofessor. Min familie har tradisjonelt ikke vært akademikere, følgelig hadde jeg jo ingen begreper om hva det ville innebære, eller hva det betydde. Men - det var et uttrykk for at jeg hadde en drivkraft i meg som var dedikert til musikken. Jeget mitt skulle holde på med musikk, og jeg var allerede den gang i et gryende komponist modus. Husker enda en av låtene....

Jeg var så sulten. Slukte alle muligheter rått. Fra å spille i de korpsene som var i bygda, til å synge i kor, bli med i kretskorpset - et sammensatt regionkorps med de mest ivrige korpsmusikantene i Gudbransdalen, fikk piano og orgelundervisning hvor læreren tilslutt måtte gi tapt da jeg- på eget initiativ- begynte å skulle spille Bach's fuger og preludier. Så kom det storband, jeg begynte å instruere selv, hadde orgelelever, saxelever. Alt dreide seg om musikk. Jeg kunne ikke komme utenom dette faktumet. Det var en alt for stor og sterk del i meg, av meg. Jeg kunne ikke flykte. Og det har jeg vitterlig prøvd, flere ganger.
Siste gangen etter at jeg fikk barn, og gjorde et tappert forsøk på å bli husmor og gardkjerring med en liten brøkandels stilling i den lokale kulturskolen.
Jeg kunne knapt se på tv uten at jeg så noen av mine medstudenter og bekjente som var på jobb i diverse studioband. Jeg kjente de fleste, hadde spillt med de fleste og visste at jeg også kunne ha vært der. Men samtidig var jeg så redd. Jeg var redd de "store gutta" og tenkte som et rent selvforsvar- at jeg ikke var god nok. Var ensom som jente og ante ikke hvordan jeg skulle gripe det hele an. Guttene var jo så mange. Så sterke i sitt felleskap. Hvordan kunne jeg få innpass. Hvordan kunne også jeg få jobb, få bli med. Da var det veldig beleilig at jeg ble gravid...

Etterhvert kunne jeg knapt se på TV. Se mine tidligere studiekamerater.
Depresjonen kom til overflaten. Jeg hadde valgt feil. Kunne ikke være der jeg var.
Barna mine var mine absolutte øyenstener. Elsket dem over alt på jord - og gjør det fortsatt. Men jeg måtte inn i et rom hvor jeg kunne fortsette med musikken. Hvor de forstod mitt tilhør, der hvor musikken var levende. Var drivkraften. Var fokus. Bestemme seg for at man skulle satse for fullt på en profesjonell karriere. Det kunne ikke bare være en hobby.
Det vil aldri kunne være en hobby for meg. Samtidig skulle jeg være mamma. Alenemamma for to. Hensynet til dem og deres vel var alltid det tyngste loddet på vektskålen. Samtidig måtte jeg være "i vater".

Hver gang jeg tenker dette - når alt er som stillest, og kalenderen er hvitere enn en snødekt Hardangervidde; "Tenk om jeg kunne hatt musikken som hobby. Hatt fast jobb og tjent til livets komfortable opphold?" Hver gang jeg tenker dette er det som sjelen gjør opprør. Det blir full krig..
Trond Granlund sang det så fint; "Musikant er ikke noe du blir. Det er noe du er...."

                                                    Khatmandu, nov 2008- En av verdens største Stupa

Budhistisk kloster i Phokara, nov 2008

Alle mine kamper og forsakelser har også brakt meg rundt til land, til opplevelser, til møter med mennesker, kulturer og musikk som er hinsides de fantasier jeg noen gang har hatt. Vel - jeg har kanskje ikke hatt noen fantasier om hvor jeg ville. Den eneste tanken har vært at jeg Må Være I Musikken- så vil den ta meg dit den fører meg. Møte med den samiske kulturen og musikken, møte med indianere, møte med arabere, jøder, afrikanere, Nepal og Himalaya, vår egen folkemusikk som ble tydelig for meg etter å ha vært i Afrika, med Tyrkisk og Pakistansk sufisme og dens musikk. Mongolsk strupesang.

Joik, Kveding, Chanting. For noen fantastisk musikalske rom. Rom som inneholder en hel kultur og en verdenshistorie. Jeg blir så liten, så ydmyk og uendelig takknemlig for at jeg får lov til å se inn i disse rommene.

Så, det er det jeg frykter. Det er det jeg vet; At det blir vanskelig å være i "det normale rommet" når jeg har trådt inn i det skapende rommet. Jeg vet at det blir vanskelig å holde en normal samtale om hverdagslige ting. Jeg vet at jeg kanskje kan såre noen med å bli fjern og utilgjengelig. Samtidig vet jeg at da åpner hele det musiske universet seg for meg, og jeg kan bare ta impulsene og omdanne disse til fragmenter, elementer, linjer og melodier. Da slutter tiden, jeg bare er.
Det er som en mental spa-behandling, men kroppen jobber på høy gear, med lite søvn, lite mat, lite fysisk aktivitet.
Det er vanskelig å forklare. Det kan fortone seg som egoisme.
Men gudene skal vite at det ikke er egoismen som rår, som er intensjon.
Musikk har aldri vært egoistisk intendert. Den skal være en gave til medmenneskene. Til dem musikken rører ved. Til dem som tar den inn og hvor den gir resonans i møte med nettopp den sjelen, det mennesket, det livet.
Terapi, kjærlighet, ro, glede, dans, lidenskap, ettertanke, væren..

Jeg skal snart gå inn.

So long *

"The Fishtale" Himalaya/Nepal, nov 2008

Mitt liv som musiker, og nå som blogger

Hei,
Mitt navn er Kristin Sevaldsen.
Av yrke er jeg freelance musiker med saxofon som hovedinstrument. Jeg er også komponist og arrangør, samt produsent. I 2006 etablerte jeg mitt eget plateselskap - d'Label Records.
Siden 2007 har jeg produsert og utgitt 4 album på dette selskapet, hvorav ett er lisensiert av Ta:lik Records. Norges største plateselskap for tradisjonsmusikk.

Vel- jeg har en stund tenkt jeg skal begynne å blogge. Skjønt, sosiale medier - som facebook - har blitt en viktig del av min hverdag og profilering som musiker. Det er likevel ikke egnet til fabuleringer og refleksjoner som går mer i dybden, eller som speiler et forøksvis mer nyansert bilde på livet og sammenhenger man skulle ha noen betraktninger rundt. Derfor starter jeg denne bloggen.

Håper du har lyst til å følge med meg her, og jeg håper også at jeg makter å formulere meg på en måte som kan bringe frem et lite innblikk i hvordan mitt musikerliv arter seg.

Velkommen!

Å fly med instrumenter...

Å skulle fly instrumenter kan være en prøvelse.
For å spare meg selv for bekymringer har jeg investert i en RUFO flight.
Her får jeg lagt ned begge saxene mine og noen rekvisitter. Flighten fungerer som en trillekoffert og er derfor lett å frakte med seg.
Om man ikke skal fly er den også veldig praktisk fordi den bare kan lastes inn i bilen uten å være redd for at instrumentene skades.

Annet bra med flighten er at den kan skyves langs gulvet på fire hjul. Dette er veldig praktisk hvis man skal ha med seg høyttalere, stativer og annet utstyr. Disse kan da bare settes/legges på flighten og trilles dit det skal.

Praktisk! Armer og rygg jubler!

Men tilbake til Flighten som flight:
Det skal bli stas å sende den som spesialbagasje og slippe stresset i security kontrollen.
Skjønt. Blir den borte på "fly-vegen", mister jeg alt...

Her er noen bilder av flighten. Ikke proff kvalitet på disse, men flighten er proff :-)

CD salget forsvinner snart, men vil publikum egentlig det?

Som plateprodusent møter jeg det stadige minkende platesalget med en smule bekymring. Hva skal vi egentlig leve av i fremtiden?  Hvordan skal vi makte å bli synlige som artister når vi ikke tilhører mainstream artistene som får majoritet av radiospilling og som blir synlige gjennom sin medvirkning i de største talk showene.

Et brev fra distribusjonsselskapetmed en meget deprimerende situasjonsbeskrivelse maner til kamp.
Men vil det nytte?

Her en liten epistel jeg postet på min facebook side for få dager siden:

"Platekompaniet tar "kvelertak" på distribusjonsselskapene og plateselskapene ifht. fysiske cd plater. 

TV selskapene skaper "listetopper" som også blir "salgstopper" og det er kun disse Platekompaniet tar inn for salg. 

Dette etter at de har utkonkurert de fleste faghandlene landet over, slik at det nesten ikke fins plateforretninger å levere til for oss som tilhører de litt smalere genrene, somf.eks. jazz og klassisk relaterte plater. Disse skvises.

Da vet dere det folkens!

Vil dere ha annet enn listepop og radio/tv topp, dvs. platene og musikken til oss som ikke er synlige på NRK og TV2, VG lista, Skavland og Senkveld m.fl. så må dere nok snart egentlig bare komme direkte til oss artistene for å få tak i plata. Hvis vi tørr å lage plater mer da..?

Kanskje distribusjonsselskapene bør starte nisje webshop, som en slags papraply for genre familien.
Mudi/Master-Naxos har gjort dette for kristen musikk, BareJazz for jazz... men sistnevnte er en faghandel som får platene fra distribusjonsselskaper. Kveles disse- og går konkurs - hvor skal BareJazz få platene fra.. ? Tør vi, som artist og indie selskaper trykke cd'er lenger..?

Eg berre spør.... "