Hodet er fullt av lyd og låtfragmenter. Her forleden morgen våknet jeg av at jeg hadde en fiks ferdig låt i hodet. Men - en del av meg ville fortsatt gå rundt grøten, så derfor tok jeg ikke opp telefonen en gang, bare for å synge den inn- sånn helt kjapt. Som straff "forlot" den meg...
Hva er dette?
Hvorfor skal jeg måtte ha denne ørkesløse vandringen,
i uker før jeg endelig kan hengi meg og skrive for fullt?
Hvorfor frykter jeg dette rommet, "inni grøten"?
Jeg vet jo, at når jeg endelig har "stupt inn" vil jeg ikke "ut".
Der vil jeg være, alltid, hele tiden.
I min lydboble, i min tonale verden, der ingen fordømmer eller mener.
Setter idèene opp mot andres og karakteriserer det som "bra" eller "utdatert", "kjedelig" eller "innovativt".
Alle disse karakteristikkene, parametrene, ja eller nei. "Synsingen" av andre som gjerne ikke har skrevet en tone selv i hele sitt liv, eller spilt et instrument. Synsingen fra folk med nøkkelposisjoner i musikk- og mediabransjen - om de da har tatt seg tid til å høre og gjøre seg opp en mening - som er avgjørende for om folk flest får tilgang og blir oppmerksomme på det man har skapt. Som igjen er avgjørende for om du får jobber og tilgang til arrangører som vil betale for det du gjør. Denne tankerekken kunne jeg fortsette med i det uendelige. Alle sammenhengene, "kjede reaksjonene".
Hvorfor i hulans navn holder jeg på med dette? Hvorfor utsetter jeg meg for dette?
Hvorfor velger jeg å leve med all denne usikkerheten?
Saken er, jeg har ikke valgt det.
Jeg bare er sånn, ble født sånn.
Allerede på barneskolen, i 4.-5. klasse fabulerte jeg om å bli musikkprofessor. Min familie har tradisjonelt ikke vært akademikere, følgelig hadde jeg jo ingen begreper om hva det ville innebære, eller hva det betydde. Men - det var et uttrykk for at jeg hadde en drivkraft i meg som var dedikert til musikken. Jeget mitt skulle holde på med musikk, og jeg var allerede den gang i et gryende komponist modus. Husker enda en av låtene....
Jeg var så sulten. Slukte alle muligheter rått. Fra å spille i de korpsene som var i bygda, til å synge i kor, bli med i kretskorpset - et sammensatt regionkorps med de mest ivrige korpsmusikantene i Gudbransdalen, fikk piano og orgelundervisning hvor læreren tilslutt måtte gi tapt da jeg- på eget initiativ- begynte å skulle spille Bach's fuger og preludier. Så kom det storband, jeg begynte å instruere selv, hadde orgelelever, saxelever. Alt dreide seg om musikk. Jeg kunne ikke komme utenom dette faktumet. Det var en alt for stor og sterk del i meg, av meg. Jeg kunne ikke flykte. Og det har jeg vitterlig prøvd, flere ganger.
Siste gangen etter at jeg fikk barn, og gjorde et tappert forsøk på å bli husmor og gardkjerring med en liten brøkandels stilling i den lokale kulturskolen.
Jeg kunne knapt se på tv uten at jeg så noen av mine medstudenter og bekjente som var på jobb i diverse studioband. Jeg kjente de fleste, hadde spillt med de fleste og visste at jeg også kunne ha vært der. Men samtidig var jeg så redd. Jeg var redd de "store gutta" og tenkte som et rent selvforsvar- at jeg ikke var god nok. Var ensom som jente og ante ikke hvordan jeg skulle gripe det hele an. Guttene var jo så mange. Så sterke i sitt felleskap. Hvordan kunne jeg få innpass. Hvordan kunne også jeg få jobb, få bli med. Da var det veldig beleilig at jeg ble gravid...
Etterhvert kunne jeg knapt se på TV. Se mine tidligere studiekamerater.
Depresjonen kom til overflaten. Jeg hadde valgt feil. Kunne ikke være der jeg var.
Barna mine var mine absolutte øyenstener. Elsket dem over alt på jord - og gjør det fortsatt. Men jeg måtte inn i et rom hvor jeg kunne fortsette med musikken. Hvor de forstod mitt tilhør, der hvor musikken var levende. Var drivkraften. Var fokus. Bestemme seg for at man skulle satse for fullt på en profesjonell karriere. Det kunne ikke bare være en hobby.
Det vil aldri kunne være en hobby for meg. Samtidig skulle jeg være mamma. Alenemamma for to. Hensynet til dem og deres vel var alltid det tyngste loddet på vektskålen. Samtidig måtte jeg være "i vater".
Hver gang jeg tenker dette - når alt er som stillest, og kalenderen er hvitere enn en snødekt Hardangervidde; "Tenk om jeg kunne hatt musikken som hobby. Hatt fast jobb og tjent til livets komfortable opphold?" Hver gang jeg tenker dette er det som sjelen gjør opprør. Det blir full krig..
Trond Granlund sang det så fint; "Musikant er ikke noe du blir. Det er noe du er...."
Budhistisk kloster i Phokara, nov 2008
Alle mine kamper og forsakelser har også brakt meg rundt til land, til opplevelser, til møter med mennesker, kulturer og musikk som er hinsides de fantasier jeg noen gang har hatt. Vel - jeg har kanskje ikke hatt noen fantasier om hvor jeg ville. Den eneste tanken har vært at jeg Må Være I Musikken- så vil den ta meg dit den fører meg. Møte med den samiske kulturen og musikken, møte med indianere, møte med arabere, jøder, afrikanere, Nepal og Himalaya, vår egen folkemusikk som ble tydelig for meg etter å ha vært i Afrika, med Tyrkisk og Pakistansk sufisme og dens musikk. Mongolsk strupesang.
Joik, Kveding, Chanting. For noen fantastisk musikalske rom. Rom som inneholder en hel kultur og en verdenshistorie. Jeg blir så liten, så ydmyk og uendelig takknemlig for at jeg får lov til å se inn i disse rommene.
Så, det er det jeg frykter. Det er det jeg vet; At det blir vanskelig å være i "det normale rommet" når jeg har trådt inn i det skapende rommet. Jeg vet at det blir vanskelig å holde en normal samtale om hverdagslige ting. Jeg vet at jeg kanskje kan såre noen med å bli fjern og utilgjengelig. Samtidig vet jeg at da åpner hele det musiske universet seg for meg, og jeg kan bare ta impulsene og omdanne disse til fragmenter, elementer, linjer og melodier. Da slutter tiden, jeg bare er.
Det er som en mental spa-behandling, men kroppen jobber på høy gear, med lite søvn, lite mat, lite fysisk aktivitet.
Det er vanskelig å forklare. Det kan fortone seg som egoisme.
Men gudene skal vite at det ikke er egoismen som rår, som er intensjon.
Musikk har aldri vært egoistisk intendert. Den skal være en gave til medmenneskene. Til dem musikken rører ved. Til dem som tar den inn og hvor den gir resonans i møte med nettopp den sjelen, det mennesket, det livet.
Terapi, kjærlighet, ro, glede, dans, lidenskap, ettertanke, væren..
Jeg skal snart gå inn.
So long *
"The Fishtale" Himalaya/Nepal, nov 2008
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar