Bekymringsfullt? tja... det er jo forsåvidt det. Men jeg har kommet til et punkt hvor jeg ikke orker å skrive og ringe til arrangører, festivaler, klubber for å prøve å få spillejobber.
Hele tiden face avslagene. "Vi finner ikke plass til deg og prosjektet ditt i vårt program" er en velkjent svartekst. Hvis det da i det hele tatt foreligger noe svar. Enten på mail eller på telefon.
Når jeg møter folk og publikum er tonen en helt annen;
Hvorfor har vi ikke hørt om deg før da?
Hvorfor ser vi ikke deg på TV?
Du har vel fått masse festivaljobber i sommer?
For publikum er det vanskelig å forstå at jeg som jobber så hardt ikke spiller "over alt".
Det er for de fleste en naturlig sammenheng mellom hardt arbeid og resultat.
Vel - det gjelder ikke i min bransje.
Joda, jeg har nettopp lagt bak meg en lang og fantastisk juleturnè. Dette er veldig stas og bringer inntekter for en god stund fremover. Jeg kan dermed hvile litt. Ihvertfall i prinsippet.
Men jeg kjenner jo at jeg kan egentlig ikke det. Hva skal jeg gjøre....?
Kjøre på enda en sesong med mailer og telefoner til arrangører, festivaler og klubber og høre om de kan være interessert i meg og min musikk?
Kjøre på med enda en sesong med "Det er ikke plass til deg og ditt prosjekt i vårt program"?
Når jeg tenker på det blir jeg kvalm...
I morges våknet jeg veldig tidlig. Jeg stod opp og begynte dagen med å rydde i leiligheten. Få vekk kofferter og sceneklær som har blitt liggende pga. at juleinfluensaen også inntok dette huset.
Jeg skal egentlig skrive eksamensoppgaver, men følte veldig behov for å få unna meg "dritten". Få koffertene opp på skapet igjen. På med vaskemaskinen! Turnè ferdig! Reint gulv! Nytt år! Da er det tankene om kommende inntektskilder dukker opp. Dette kjente "kjøret" som ligger i meg. Drive på! Drive på! Men hvorfor i helvete skal jeg Drive på! når det ikke skjer noe... når det ikke gir resultater..
Hvorfor dette misforholdet mellom hva publikum TROR og hva som faktisk er REALITET.
Jeg er midt i et studie nå. Filmmusikkomposisjon. Veldig bra. Strålende gjeng medstudenter. Spennende diskusjoner. Veldig givende. Men det er et deltidsstudie. Følgelig ligger det i kortene at man har en jobb ved siden av. Jada.... Jeg merket jo det i julerushet at jeg hadde jobb. Da gikk den nemlig fullstendig utover studiet, men sånn er det. Når jeg nå ikke har noen spilleoppdrag i sikte ligger jo alt tilrette for at jeg virkelig kan nyte å være student. Jeg kan hvile i arbeidet. Men hvorfor klarer jeg ikke det? Hvorfor pålegger jeg meg selv dette kjøret? Eller for å si det på en annen måte; hvorfor kan jeg ikke bare skru av kjøret og nyte at jeg skal studere og få nye input?
Det er vel på tide og la seg selv få et pause fra alt.
Jeg trenger å se en ny veg for saxofonisten og hennes musikk.
Hun er nemlig helt utkjørt... Har møtt veggen... Klarer ikke å skulle gjøre alt selv lenger... Alt fra å skrive og produsere musikk til å arrangere konserter og til slutt betale for å spille.
Jeg må bare slippe taket... finne igjen gleden i behovet for å uttrykke meg musisk.
Finne et rom og en arena som har plass til meg på programmet.
Jeg aner ikke når det vil skje... men en gang...
Til da skal jeg hvile i arbeidet...jeg må bare...
*
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar