Nå undres vel du som leser på hva som foregår i hodet mitt i dag?
Hva er dette for slags innledning?
Jo det skal jeg prøve å komme frem til gjennom de følgende skriblerier.
Jeg lever alene. Jeg har kommet frem til at slik livet mitt har vært- og er, har det å leve alene vært det enkleste og beste. For meg. Men jeg tror også at det har vært ganske greit å forholde seg til for mine barn og for min familie forøvrig. Mitt privatliv er rolig, stabilt og uten de store overskrifter. Ihvertfall de to siste årene har det vært slik. Frem til høsten 2010 var det en helt annen story, men jeg red orkanen av og står nå trygt på land. Mitt profesjonelle liv derimot lever sitt eget dynamiske liv, med tidvis større overskrifter og tidvis "absolut största möyliga tyssssstnaaaad".
Og ja - alt er relativt.
Min mor var svært ung da hun fikk meg, og jeg vokste opp hos mine besteforeldre. Med skogen som nærmeste nabo og mye frihet, var det rom for masse kreativitet og fantasi i barndommen. Jeg har alltid trivdes i eget selskap. Ensomhet er ikke noe som har plaget meg hverken i barndommen eller i voksen alder. Jeg har erfart at man kan være mer ensom i ulike grupperinger og relasjoner enn i eget selskap. Skjønt, det å kunne gå på kafe og treffe en hyggelig kollega er ikke alltid like enkelt her jeg bor. Det spontane møtet med kolleger ligger ikke like lett tilrette her. Da må man planlegge, booke tid nærmest.. Og nettopp dette kan gjøre at jeg til tider føler meg ensom, men da i et faglig og profesjonellt perspektiv. Ikke personlig.
For ca 15 år siden samlet jeg sammen et nettverk av kvinnelige musikere. Vi hadde et par samlinger med utgangspunkt i storbandbesetning hvor vi spilte låter og arrangementer som noen av jentene hadde skrevet. For meg handlet dette i bunn og grunn om at jeg følte meg alene som musiker og kvinne. Det var vanskelig for meg å kontakte gutta og høre om det kunne være muligheter for prosjektsamarbeid.
På et vis føltes et tryggere og mer tilgjengelig å skulle kontakte andre jenter. De var liksom mer i samme båt. Ut fra dette nettverket kom det to band, Vision Orchestra og Jazz2000. Disse to la igjen grunnlaget for enda flere konstellasjoner og forgreninger og selv ble jeg senere invitert inn i et band som fikk navnet Womens Voice. Dette bandet bestod av kvinner. Men ikke bare av kvinner. Mødre, koner, single, barnløse, fraskilte, men alle var musikere og låtskrivere. Det særegne med dette bandet var at de færreste kom fra Norge. Vi var kun to herfra, mens de andre kom fra Israel, Frankrike, Tanzania, Zimbabwe med ytterligere forgreninger til Algerie og USA. Dette var et internasjonalt prosjekt som hadde hele verden som sin arena. Jeg var heldig som fikk være en del av det og lærte utrolig mye iløpet av tiden jeg var med.
I 2007 startet jeg min solokarriere og satte sammen mitt første band iforbindelse med utgivelsen av mitt første soloalbum Impressions Jeg hadde da i lengre tid vært opptatt av "kortreist musikk" i betydningen av å etablere et nettverk og samarbeide med profesjonelle musikere og studio i min egen hjem region. Med Gjøvik/Toten og Hamar som nærmeste nabo, visste jeg at det var et vell av fantastisk dyktige folk mindre enn en times kjøring unna. Hvorfor skulle jeg da måtte dra til Oslo for å finne folk å samarbeide med? Følgelig ble det naturlig for meg å engasjere musikanter som bodde i nærheten. Dag Stokke, Ronni Tekrø, Jørn Fodnestøl, Freddy Wike og Herman Schultz for å nevne noen. Senere kom Lewi Bergrud, Jon Anders Narum, Martine Lund Hoel, Tina Lie og Camilla Granlien inn i bildet. Jeg kunne nevne enda flere også, men lar det være med dette. Alle strålende musikere og mennesker. Men som dere ser, det er få kvinner nevnt her.. og ja, det er fortsatt få kvinnelige instrumentalister her hvor jeg bor. Ikke mange kvinnelige bassister og trommiser for eksempel. Følgelig blir uttrykket kortreist musikk et annet prosjekt. En annen agenda. Likevel, det handler fortsatt ikke om at jeg lever alene.
Noen menn jeg har jobbet sammen med, synes det er rart at jeg er single og foretrekker det. Enkelte har åpent dristet seg til å spekulere på min seksuelle legning siden jeg har jobbet med så mange kvinnelige musikere. Jeg har jo tross alt spillt i rene jenteband. Kan DET være årsaken til mitt aleneliv?
Jeg er så heldig å ha mange homofile venner. Faktisk er noen av mine absolutt beste og nærmeste venner homofile. Jeg har ikke så mange lesbiske venninner, men veldig mange gode bekjente som jeg har vært ute på byen sammen med flere ganger.
Så da kommer det! Dagens poeng:
Jeg påstår at det aldri noensinne har vært stillt spørsmål om mannlige musikeres legning om de lever alene og spiller i "gutteband". Ei heller deres alder.
Jeg skal ikke ta fra dere gleden av å reflektere over denne påstanden.
Selv blir jeg bare.... ja, hva blir jeg..?
Vel - Jeg er veldig glad for at jeg lever alene og har full råderett over min tid. Har jeg lyst til å tenke lange tanker og hvile blikket på Mjøsas vakre islagte bredd, gjør jeg dette med god samvittighet.
Noen av mine verste kamper har jeg stått i og utkjempet alene. Noen ganger med god hjelp av kunnskapsrike venner. Men jeg har stått i det og måttet være drivkraften alene, og jeg har landet på begge beina. Klokere, sterkere og fullstendig uavhengig.
Undervegs har det kommet nye låter, nye idèer.
Jeg har vært- og er - der jeg skal være og går videre dit jeg skal.
En synsk sa til meg at jeg skulle ikke leve alene resten av mitt liv, da i konteksten "livspartner".
Selv tenker jeg ikke på det.
Det er ikke noe stress. Jeg trives med å være i mitt liv, være musiker, komponist, være annerledes enn det mange tydeligvis forventer av en 46 år gammel tobarnsmor.
Ikke lenger ung og håpefull, men voksen og rutinert.
Man trenger ikke være 21 og barnløs for å ha tiden foran seg.
Det kan man også ha som 46.
Hetro eller homo - musiker eller gartner.
Godt Nytt tenke-tanker-år!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar