Nå er det greit.....

Denne helgen spilte jeg på Dølajazz sammen med The Millionairs. Endelig...!
Ett år etter at albumet Transit ble sluppet, og bortimot to år siden vi var i studio.
Ergo - nesten to år siden vi spilte låtene sist.
Tiden går sannelig fort...

Det var veldig hyggelig å bli invitert til Dølajazz i år. Sannelig synes jeg det... og hvilken mottakelse av publikum!! En fullsatt Cafe Stift med fantastisk høy stemning.  Tilrop og jubel under "oppe-låtene" og "så stille at man kunne høre en knappnål" under "nede-låtene...." Fantastisk.... Og som vi koste oss på scenen. Det er ikke til å stikke under en stol at nervene var en smule på  høygear hos oss alle.
Dette var jo den første jobben vi gjorde ever. Både som band og med fremføring av musikken for et publikum. Kicket raste gjennom kroppen da vi starta soundcheck. Herrrrrligheeet!!! For et lydbilde!!
Til da hadde vi jo stått på øverommet, med litt stusselig lyd fra et sanganlegg, plast stikker på trommesettet som slett ikke låt som Hillestads eget og et bassanlegg som heller ikke låter som Antonsens... Vi hadde rett og slett ikke hatt lyden vår skikkelig på plass før nå...  KICK!!!

                                                                                                    foto: Øystein Nordås
Nervøsiteten ble heller ikke mindre da de ringte fra NRK P2 og bad om å få gjøre et opptak av konserten.  WHAT??!!   Selv var jeg på trening og hang med beina oppi en slynge da telefonen ringte. Jeg hadde hands-free fordi jeg hørte på en låt som jeg skulle gjøre sax pålegg på, følgelig var det uproblematisk og ta telefonen. Skjønt, jeg nølte litt... kjente ikke dette 23-nummeret..   Så da Kjetil Bjørgan presenterte seg og sa hva det gjaldt, måtte jeg be om time-out slik at jeg kunne få beina på gulvet.... :D    ... tenke seg til...!!!
Det var en veldig hyggelig prat.  Og jeg bad om å få konferere med resten av bandet før det ble tatt en beslutning.  Altså... 1. konserten, 1. gang vi spiller låtene - OG SÅ VIL DE GJØRE NRK OPPTAK!!
Jeg roet meg fort ned. Tenkte at dette ville være en fin mulighet til å få spredd musikken, få synliggjort vår tilstedeværelse for et nasjonalt publikum, og kanskje ville dette hjelpe oss i å få flere jobber utover vinteren.  Det er jo lov å håpe...!

Vi gikk for opptak, og alle ble positivt overrasket over hvor ok det låt. Sånt er jo fint, da....!
Masse glade og blide mennesker har øst sine komplimenter og gledesutbrudd utover oss alle i bandet. Vi er kjempe takknemlige for at det gikk så fint...på alle måter.

Ikveld skriver vi tirsdag, og Jazzklubben har hatt sending på NRK P2.  Jeg var varslet om at de ville sende et par låter fra konserten samt et intervju.  Under denne sendingen hørte jeg også utdrag fra noen av de andre konsertene under festivalen. Da hører jeg kontrasten ifht hvordan jeg har skrevet og hva de andre holder på med. Det skiller seg ut... veldig.... og nei, det er nok ikke sånn jazz det jeg holder på med.  Har forsåvidt visst det lenge jeg, men det er noe med influensen og den musikalske orienteringen som har en solid dose forankring i jazzen. Men det kommer ikke ut som det... som akustisk bass og piano, med syngende vintage trommer og Coltrane-skalaler i fingrene som igjen preger uttrykket.

Etter at det første solo albumet mitt Impressions kom ut i 2007, ble jeg først litt sjokkert over at jeg ikke ble betraktet som jazzmusiker. Hvorfor ikke det...? Molvær blir jo det...?!
At musikken min ikke møtte aksept hos jazzNorge, tross gode kritikker.
Jeg har brukt masse tankekraft og energi på å forstå dette... finne ut hvorfor...  Har også vært veldig lei meg til tider fordi jeg har følt meg veldig utenfor...  Men samtidig har jeg møtt aksept hos publikum. Et stort publikum, både innenlands og utenlands. Som har berømmet tonen min, som har berømmet musikk, spillestil, alt....men likevel har jeg følt meg så liten og ubetydelig. Nesten uglesett... nesten ingen bookinger hos festivaler, eller jazzklubber.  Dette tiltross for at jeg trodde det var her jeg hørte hjemme...

Dette har også skremt livskiten ut av meg. Og lenge har jeg båret med meg angst for å spille, spesiellt hvis det var "aksepterte" jazzmusikere jeg skulle spille med- eller de var i rommet.
I vinter tok jeg et grepa tak i meg selv....jeg kan ikke ha det sånn. Jeg har like mye rett til å skrive, spille og være den jeg er som musiker og komponist, som alle andre musikere. Kredibel eller ei.... Og hvem definerer hva som er KRED??  Jeg er da i det minste ærlig i mitt uttrykk. Det er ektefølt og kommer fra hjertet. Dem det når inn til merker det. De er også flinke til å fortelle meg det. Da blir jeg glad... og tenker at "nå har jeg gjort jobben min. Nå har jeg gjort det jeg er her for å gjøre. Spille fra hjertet og gi fra sjelen".

Som jeg har sagt tidligere, tittelen på det siste albumet TRANSIT er nettopp hva det er. Transit, en midlertidig landing på nettopp denne musikalske øya. Hvor ferden skal gå videre, vet jeg ikke helt enda. Men - jeg håper da vitterlig at vi skal få noen flere jobber med The Millionairs og få bringe disse låtene frem til et publikum som har lyst til å høre melodier og ymse musikalske krumspring - som også kan kalles improvisasjon - .  Ja - man kan faktisk improvisere selv om man ikke spiller jazz...  Bach var vel en av de største improvisatører vi har hatt på denne kloden....

I et par dager nå har jeg gjort saxpålegg til en demo. En skikkelig hip pop låt. Måtte finne frem igjen altsaxen min som har stått i en krok i flere år... Tenk, den låt som ei kule!! Så glad jeg ble!! Og så moro det var å jobbe med denne poplåta!!  På radioen ble jeg intervjuet på Jazzklubben og NRK p2 og i mitt hjemmestudio gikk det i pop og skikkelig amerikansk LA tweeka altsax lyd.   Jeg ler...! Veldig moro!!

Jeg innser at min musikalitet ikke er begrenset til en stilart. Til en disiplin. Ja, jeg er saxofonist, men det trenger ikke entydig bety at man er jazzmusiker. Særlig ikke når JazzNorge ikke later til å mene at er det jeg holder på med. Men det å høre min musikk parallelt med det som er innafor, gjør at jeg nå forstår og aksepterer. Når så det er sagt; -  Dølajazz har anerkjent meg i år. Faktisk veldig grundig også, både fra styre, publikum og media.  Dette er jeg veldig takknemlig for. Det jeg skriver her er ikke ment som å undergrave festivalen og deres programråd. Snarere tvert imot. Det viser bare hvor stor en musikalsk plattform og program profil kan være, hvor mange uttrykk man faktisk kan få inn, og hvor tolerant man som programmerer faktisk kan være.  Det jobbes med improvisasjon, og influensen fra jazzen er meget sterkt tilstede.  Men innovativ jazz er det ikke det jeg holder på med - i denne omgang. Skjønt, en signatur og noe eget er det....og publikum begeistres. Dessuten var be-bop innovativt på 40-tallet.....

Så får vi se da vettu.... hva som skjer i fremtiden.  Jeg er i allefall musiker, og kreativiteten bobler.
Jeg håper jeg slipper å skrive ut fra intellekt. Skjønt, det fikser jeg....  Men hjerte er best.
JazzNorge får fortsette å verne om sin disiplin og de som innoverer.
Jeg skal innovere utfra mitt eget hjerte og eget musikalske univers. De som bryr seg følger med meg videre på ferden. Jeg har en følelse av det blir en spennende reise videre, også etter denne erkjennelsen av å ikke være innovativ jazzmusiker, eller bare jazzmusiker...  Det er så mye spennende kulturer, uttrykk og musikalske lyder og tonale verdener der ute.  Jeg bare gleder meg til å smake på så mye av det jeg rekker...

Nå er det greit..... Helt greit faktisk.